Er teknologiske klimainngrep på vei til Arktis? Eksperter åpner for å manipulere naturen for å hindre klimakatastrofer

I 2016 foreslo forskere i USA å sette ut millioner av vindmøller i Atlanterhavet, for å begrense den globale oppvarmingen. Møllene skulle løfte havvannet opp på den resterende isen, der den ville fryse til ny is og hjelpe til med å gjenskape polarisens evne til å avvise solstråler. Forslaget ble publisert i et seriøst vitenskapelig tidsskrift, og selv om vindmøllene aldri ble bygget, er denne typen tekniske forestillinger i vinden mer enn noensinne.

En rekke beslektede forslag er i dag i sentrum for en ny og dyp kontrovers i internasjonale klimaforhandlinger. Forskere og politikere begynner å innse at det skal mer til enn bare å kutte i CO2-utslipp for å unngå klimakatastrofer.

Mange er overbeviste om at vi blir nødt til å gripe inn i selve naturen - gjenskape polarisen, blokkere solens stråler, endre på havstrømmene eller suge CO2 ut av atmosfæren - for å forhindre klimakatastrofer.  

Fenomenet kalles  klimaengineering  og plutselig står det sterkt:

- Man bør holde tunga rett i munnen nå. Teknologiene har sneket seg innpå oss, blant annet i kraft av Paris-avtalen fra 2015, der det ble slått fast at klodens temperatur kan stige med maksimalt 1,5 - 2 grader. I klimascenarioene fra FNs klimapanel, har de regnet inn teknologisk hjelp å klare å nå Paris-målene. Det betyr at vi i teorien allerede er er avhengige av teknologi - teknologi som ennå ikke finnes, sier Olaf Corry, lektor ved Institut for Statskundskab ved Københavns Universitet og forsker i klimapolitikk, klimaengineering og sikkerhet; for tiden gjesteforsker på Centre for the Study of Existential Risk ved Cambridge University.

Krokodiller

Debatten får stadig ny vind i seilene. Da syklonen Idai herjet det sørøstlige Afrika i midten av mars, falt det noen stedet 60 centimeter regn i løpet av et par timer og oversvømmelsene er fortsatt massive i området. Det internasjonale Røde Kors rapporterer at opp mot 2,6 millioner mennesker i Madagaskar, Mosambique, Zimbabwe og Malawi ble  berørt.

Minst 800 omkom, flere tusen er savnet, såret, drevet på flukt eller blitt hjemløse. Lever i fare for krokodilleangrep, sult og epidemier. Broer, demninger og landsbyer er forsvunnet. Tiår med gjenoppbygging gjenstår.

World Meteorological Organizations generalsekretær, Petteri Taalas, inkluderte katastrofen i WMO’s klimaoppdatering i slutten av mars.

- Selv om vi ennå er tidlig i 2019, har vi allerede sett eksempler på ekstremvær, senest med den tropiske syklonen Idai (...) Den kan vise seg å bli den mest ødeleggende værkatastrofen på den sørlige halvkule noensinne”, sa han.

FNs miljøprogram, UNEP, meddelte samtidig at Arktis, uansett hva vi gjør, vi varmes opp med tre til fem grader innen 2050. Påstanden er omstridt, med det er flere av samme typen:  Norges meteorologiske institutt meddelte Svalbard har hatt temperaturer over normalen de siste 100 månedene.

Stopp solen

Teknikken som skaper mest debatt, er den som sikter seg inn mot metoder for å blokkere solens stråler. såkalt solar radiation management.

Flere teknikker til solavskjerming er under utvikling, ikke minst i USA, der forskere ved blant annet Harvard University undersøker hvordan kunstige partikkelskyer av vann, kalkstein, sulfat eller svovelsyre kan blokkere solens stråler.

Andre snakker om å hjelpe havet gjennom å pumpe næringsrikt og mer CO2-absorberende vannmasser fra dypet og opp til overflaten. En teknikk som blant annet kinesiske forskere har eksperimentert med.

Teknologibedriften Climeworks i Sveits utvikler anlegg som suger CO2 ut av atmosfæren og omdanner den til et fast stoff. Climeworks driver allerede et mindre anlegg på Island, som suger CO2 ut av atmosfæren og fester det i lavalagene.

I Alaska eksperimenterer en gjeng forskere med å forsterke den resterende polarisen og gjenskape den som allerede er forsvunnet.

Med traktorer spres store mengder silisiumkapsler ut over isen, som skal forsterke dens evne til å reflektere bort solens stråler.

Prosjektet heter ICE-911, og teamet bak ønsker å ekspandere til andre deler av Arktis.

Andre ser heller for seg å plante store Co2-absorberende skoger, gjerne supplert med produksjon av biobrensel for å erstatte diesel og bensin. Man snakker om nye grønne arealer på størrelse med India.

Ingen av disse løsningene er utprøvd i større skala. Men etterspørselen etter teknologisk katastrofehjelp er nå så stor at politiske kamper er brutt ut mellom dem som ser fordelene med å bruke teknologi for å motvirke klimaendringene og motstanderne, som frykter uopprettelige skader på naturen eller politisk underminering av det grønne skiftet.

Motstanderne mener klimaengineerig vil gi Saudi-Arabia, Donald Trump, Vladimir Putin og andre med egeninteresser for fortsatt bruk av kull, olje og gass, en god unnskyldning til å fortsette med “business as usual”

USA blokkerer FN

Under et toppmøte i FNs miljøprogram UNEP i Nairobi, hvor ledere fra 161 nasjoner møttes, når konflikten et foreløpig klimaks. En rekke regjeringer, med Sveits og Mexico i spissen, forsøkte få konsensus for å ta de første stegene mot å ta internasjonal politisk kontroll over de nye klimateknologiene.

- Det er fare for at klimaengineering vil bli iverksatt uten noen form for internasjonal kontroll og det er vi svært bekymret for. Det er allerede gjort forsøk med solar radiation management og forskningen er i gang. Vi kan ikke lenger lukke øynene og si til oss selv at dette bare er science fiction, sa Franz Perrez fra det sveitsiske miljødepartementet. til nettstedet Climate Home News.

Forkjemperne for økt kontroll hadde gjort et godt stykke forarbeid og forslaget fikk støtte fra EU. Men forsøket mislyktes da diplomater fra USA, Saudi Arabia og Brasil orkestrerte en motoffensiv som blokkerte et vedtak. De amerikanske diplomatene argumenterte med at det er FNs klimapanel IPCC som bør håndtere denne saken, fordi panelet er et partipolitisk uavhengig og vitenskapelig organ, mens UN Environment også må ta hensyn til dyre- og planteliv og sosial og økonomisk bærekraft i et videre perspektiv.

The big bad fix

Striden har nådd langt inn i miljøbevegelsene også. I den siste utgaven av tidsskriftet The Circle, som gis ut av Verdens Naturfonds arktisavdeling, spør de seg på forsiden: “Hva skjer etter 1,5 grader?”. Flere av artiklene omfavner også mer forskning på klimaengineering.

Det er oppsiktsvekkende, fordi andre miljøbevegelser og klimapolitiske tenketanker til nå primært har betraktet klimaengineering som en serie spekulative forslag som potensielt vil forårsake uopprettelige skader på naturen, ozonlaget, havet og hele kloden.

I den 80 sider lange rapporten “The Big Bad Fix - the case against geoengineering” fra 2017, ramset tyske Heinrich Böll-fond og to andre grønne institusjoner, ETC Group og Biofuelwatch, opp en omfattende serie argumenter mot geoengineering.

I rapporten ble Paris-avtalen beskyldt for å bane vei for en gruppe mektige, oljefikserte klimafornektere.

“I stedet for å forplikte seg til å kutte i utslippene, forsvares de sin egen økonomiske status quo. Når regnskapet skal gjøres opp i 2020 eller kort tid etter, vil klimaopplysningene være enda mer alarmerende og fortelle oss at den “eneste” løsningen som er drastisk nok er et “techno-fix av geo-engineering”. heter det i rapporten.

Rapporten beskriver videre hvordan en del av forskningen på klimaengineering finansieres av oljeselskaper og private, herunder Bill Gates fra Microsoft.

Kritikken fortsatte også i februar, i boken “Fuel to the Fire: How Geoengineering Threatens to Entrench Fossil Fuels and Accelerate Climate Change”, utgitt av Center for International Environmental Law i Washington. “Nesten alle forslag om geoengineering vil tjene fortsatt bruk av fossil brensel i stedet for å løse klimakrisen”, heter det blant annet.

Har vi råd til å la være?

Men kritikken har ikke stoppet bølgen. Den britiske polariseksperten Peter Wadhams anbefaler i The Circle at verdenssamfunnet nå satser hardt på å suge CO2 ut av atmosfæren. Wadhams antar at det vil suges ut 20 milliarder tonn CO2 i året  - i alle fremtid. “Vi er umiddelbart nødt til å finne ut hvilken teknikk som har størst sjanse til å bli en suksess”, skriver han.

Frank Keutsch, som er professor i kjemisk biologi og forsker på solar radiation management, anerkjenner i The Circle frykten for utilsiktede skader på naturen og avviser heller ikke at klimafornektende regjeringer trolig vil bruke “teknologien som snart vil redde kloden” som argument for å fortsette produksjon av olje og kull.

- Tanken på å helle millioner av tonn med svovelsyre ut i stratosfæren høres sinnsykt og skremmende ut for mange. Men hvis du ser på klimaforandringene og den kursen vi er på nå, så er den like skremmende. Vi er nødt til å gjøre noe og grunnen til at vi skal forske, er at  vi er er nødt til å ha et forsprang, sier han.

Han frykter at forskningen blir innhentet av klimaforandringene og ar solavskjerming eller andre teknologier vil bli tatt i bruk i massiv skala før de er godt nok testet ut.  

Vær som våpen

Olaf Corry fra Københavns Universitet interesserer seg spesielt for hvordan klimaengineering samhandler med sikkerhetspolitikk.

- Klimaengineering vil neppe være interessant som angrepsverktøy, men den strategiske viktigheten av å kunne manipulere klimaet, må ikke underkjennes, sier han.

Solavskjerming i en global skala vil formodentlig kreve at 4-500 spesialfly på vingene konstant, og Corry antar at det kun er militære organisasjoner som har slike styrker.

Solavskjerming må også beskyttes mot temperaturer som kan stige plutselig. Og skjermene må sikres mot terrorister og hackere.

- Klimaengineering vil være interessant for en stormakt, selv om det er en annen stormakt som styrer utviklingen. Det er stor interesse for hvem som utvikler hva og hvordan det styres, sier han.

Å bruke vær som våpen er velkjent i nyere historie, især fra Vietnamkrigen, der USA forsøkte å beseire Vietcong-geriljaen ved å strø sølvjodid på skyene for å øke monsunregnet. Det førte i 1978 til et globalt forbud mot bruk av vær som våpen - men står altså tilbake som verdens første forsøk på klimaengineering.

Denne artikkelen er opprinnelig skrevet på dansk, og er oversatt til norsk av Siri Gulliksen Tømmerbakke