Den man elsker tukter man
Bildet er hentet fra den franske forsvarsstrategien for Arktis. Foto: Jonathan Bellenand/Marine nationale/Défense
Å bo i Arktis er litt som å være den mest populære jenta eller gutten i klassen, men samtidig den som skal tuktes kraftigst av klassekameratene. - Den man elsker, tukter man, som det står i Hebreerne.
Så langt vet jeg lite om resultatet, annet enn at fangstredskapene består av mildt sagt dårlig forberedte sakspapirer.
Jakten på virkeligheten
Men det er ikke bare i departementene det jaktes på den arktiske virkeligheten.
For tida strømmer det også på med arktiske strategier fra europeiske land. På kort tid har vi i High North News gitt dere grundige innblikk iblant annet den tyske, den franske og den skotske tilnærmingen til oss som bor her.
Dette er dokumenter som, om de blir til virkelighet, griper dypt inn i vår egen politikk og hverdag. Debatten om innholdet er likevel nesten fraværende, på tross av at Norge definerer nordområdene som sitt viktigste strategiske område.
Ikke på dagsorden
Men så har da heller ikke medie-Norge og politikere på valg plass til så mange debatter av gangen. Å være et strategisk viktig område betyr ikke det samme som å bli satt på dagsorden. Engasjementet er størst hos våre militære ledere og blant de som er opptatt av sikkerhetspolitikk, selv om konsekvensene av de ulike strategiene er langt større enn det rent militære.
Strategiene har visse likhetstrekk. Først og fremst at de kommer fra ikke-arktiske stater som likevel ønsker å ta en posisjon i Arktis.
Kina definerer sin rolle som en «near Arctic state», mens Skottland innfører et nytt begrep ved å kalle seg en «key near Arctic state». Begrepene, som blir møtt med til dels heftige protester fra arktiske stater, avslører et sterkt ønske om å være med å styre utviklingen i nord.
Skjønt, ønske er et mildt begrep. I flere av strategiene er det nærmest et krav om overnasjonal styring av de arktiske statene.
Jeg deltar ofte i internasjonale debatter med nordområdene som tema, nå sist her i Roma. Da hender det jeg griper meg selv i å tenke på hvordan den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov, eller for den saks skyld president Donald Trump, hadde reagert på et krav fra Tyskland om å frede områder i Sibir eller Alaska.
Trump snakker om seg selv
Skjønt, jeg lurer ikke.
Sergej Lavrov hadde med stor autoritet overhørt problemstillingen, mens Donald Trump uansett spørsmål ville ha svart med å snakke om seg selv, det eneste temaet som interesserer ham.
Like fullt reises spørsmålet om å ville gripe inn i de arktiske staters suverenitet med stadig større styrke.
Det reises fordi deler av Europa ønsker å bevare arktisk mest mulig uberørt, og fordi statsledere i Europa ikke evner å se hvor forskjellig de ulike delene av Arktis er. Denne «omsorgen» gjør oss til de mest populære i klassen.
Hadde det ikke vært for alvoret, ville jeg kalt det direkte komisk å se hvordan biltrafikken fyller Romas gater, mens ropene om å frede deler av Nord-Norge stiger i styrke.
Så tuktes vi fordi de samme europeiske landene mener vi selv ikke er i stand til å forstå hvilke påvirkning klimaendringene har på den arktiske naturen og det arktiske mennesket.
I tillegg har økt militær spenning forsterket det europeiske engasjementet i nord.
Og fordi få om noen tør utfordre Russland og USA på suverenitetsspørsmål, er det særlig det nordiske Arktis som blir gjenstand for dette schizofrene påtrykket fra europeiske land.
De viktigste grepene
Det er ingen tvil om at det må internasjonale avtaler til for å møte klimatrusselen, men gjennom sine ulike arktiske strategier bidrar ikke bare enkelte europeiske land å undergrave den nasjonale suvereniteten, men de snur langt på vei avtaleverket på hodet.
De viktigste grepene, de grepene som for alvor kunne bremse temperaturøkningen i Arktis, må tas utenfor Arktis. Arktis rammes hardest av klimakrisen, men hovedårsaken finnes andre steder enn i Arktis, ikke minst i Sentral-Europa.
Det betyr at både Tyskland og Frankrike, eller EU som organisasjon, allerede har myndighet, eller suverenitet om man vil, til å gjøre noe med klimatrusselen i nord.
Det betyr ikke at utslippene i Arktis ikke skal tas på alvor, det betyr bare at dersom de europeiske lands bekymring for Arktis er reell, så må de største grepene starte i landenes egen bakgård.
Hadde det ikke vært for alvoret, ville jeg kalt det direkte komisk å se hvordan biltrafikken fyller Romas gater, mens ropene om å frede deler av Nord-Norge stiger i styrke.
Kommunaldepartementets innleide konsulenter og deres europeiske kollegaer har ikke mye til felles, bortsett fra at de åpenbart sliter med å ta oss som bor i nord på alvor.
Og det er alvorlig nok.