Den krevende åpenheten

Hvorfor er det så fryktelig vanskelig å være åpen?

De fleste av oss er enige i prinsippet. Åpenhet er et gode. Transparens og offentlighet er positivt og helt avgjørende i et moderne demokrati. Åpenhet sikrer at vi kan kikke makta i kortene, at vi vet at spillereglene følges, sikrer ytringsfrihet og rettssikkerhet og bidrar til at vi har tillit til det offentlige. Åpenhet bidrar også til å fjerne tabuer og løfte fram glemte og gjemte saker.

Det er mange fine ord som egner seg i festtaler, men slett ikke bare der. Åpenhet er ikke bare til pynt. Åpenhet er viktigst i praksis.

Den siste uka har den modige åpenheten til Libe Rieber-Mohn imponert oss. Ved å snakke om skammen og tabuene bidrar vi til at de forsvinner. Åpenheten gjør at det blir lettere å snakke om problemene, lettere for andre å stå fram og lettere å komme overgrep til livs.

Selv benytter jeg enhver anledning jeg kan til å snakke varmt om åpenhet rundt tabuområder som selvmord, psykiatri, rusmisbruk og seksuell legning. Fordi jeg vet det hjelper. Åpenhet er nesten aldri feil. Og åpenhet er aller, aller viktigst når det gjør litt vondt å være åpen.

Da jeg søkte den jobben jeg har nå, måtte jeg finne meg i at navnet mitt sto på en offentlig søkerliste. Å si at det er uproblematisk er å lyve. Det er krevende å fronte åpent at man søker en jobb - aller mest overfor sin nåværende arbeidsgiver. Men det må vi finne oss i. Og vi i mediene i særdeleshet - vi krever jo kontinuerlig åpenhet fra søkere til alle mulige offentlige stillinger.

Norge er et land med god tradisjon for åpenhet. Dessverre er det ikke alltid utviklingen går i rett retning. Nå åpnes det for at søkere til stillinger som høyesterettsdommere kan hemmeligholdes. Innstillingsrådet for dommere har bestemt at det i den kommende utlysningen av embete som høyesterettsdommer kan åpnes for søkere kan få unntak fra den offentlige søkerlisten. Nylig foreslo Finansdepartementet å lukke aksjonærregisteret. En journalists krav om innsyn utløste panikk i departementet  som lynraskt foreslo hermetisk lukking av registeret også for opplysninger som er offentlig tilgjengelig andre steder.

Idretten er dessverre blant verstingene når det gjelder å omfavne hemmelighold. At IOC synder mot åpenhetsprinsippene  er ingen nyhet. Mye mer skuffende er det at det norske idrettsforbundet ser ut til å trives aller best bak et hemmelig slør. Nylig måtte idrettsforbundet tåle massiv kritikk for å leie inn PR-rådgivere for å drive kampanje for egne saker i norsk offentlighet uten å ville snakke om kostnader eller praksis.

Det hører ikke med under min stillingsinstruks å gi PR-råd, men i denne sammenhengen blir det for fristende. Hvorfor har ingen hvisket idrettsforbundet og alle de andre som frykter åpenhet, dette i øret: Åpenhet er den beste informasjonsstrategi man kan ha! Det er utrolig mye som kan passere, bare man er åpen og ærlig. Og så hjelper det å legge seg flat før noen ber deg om å gjøre det. Det er ikke lite du kan bli tilgitt så lenge du spiller med åpne kort. Hvorfor er det da ikke flere som tør å være åpne?

Kanskje bør vi nordlendinger som liker å skryte av at vi er så åpne og gjestfrie, være foregangsfolk også her? Kanskje vi burde bli best i Norge - ja best i verden - på åpenhet? Da har vi ennå et stykke vei å gå. Nordnorske kommuner som Bodø og Rana kan jo begynne med å skjerpe seg når det gjelder ansattes ytringsfrihet. Sakene som ble kjent på nyåret om de to kommunelegene som ble kritisert for sin åpenhet omkring sykehjemsdekningen, vitner ikke om noen åpenhetskultur.

Det er ikke mye bedre stelt i Oslo. En undersøkelse av ytringsfriheten for offentlig ansatte mellomledere i Oslo og Akershus, utført på oppdrag fra Oslo Redaktørforening, viste at lojaliteten nesten alltid gikk foran ytringsfriheten. Over halvparten vegret seg for å delta i offentlig debatt på grunn av lojalitetsplikten. Vil vi ha sykepleiere, politi og lærere som ikke tør å si fra når noe står galt til?

I år, når vi feirer grunnlovens 200-årsdag,  er det desto større grunn til å kjempe for åpenhet. Men vi må vise at vi virkelig mener det - også utenfor festtalene.