Beredskapen i nord

Diskusjonen omkring oljeboring i nord går høyt mellom interesseorganisasjonene for norsk olje og gassnæring og representanter for miljøbevegelsen.
Ikke minst er spørsmålet om beredskap mot ulykker og forurensing oppe til debatt. Dette er en særlig viktig diskusjon i nord. Norge er en maritim stormakt i nordområdene. Det dreier seg om svært store havområder der Norge har råderett og der den kommersielle aktiviteten er økende. Utenriksminister Børge Brende har slått fast at det aller meste av den maritime aktiviteten i Arktis i dag finner sted i norske havområder, og at Norge dermed har et stort ansvar som flagg- og kyststat.
Olje og gassaktiviteten som gradvis kryper nærmere iskanten aktualiserer behovet for et enda sterkere fokus på beredskapssiden. Det samme gjør fiske i Svalbardsonen, økt cruiseturisme med stadig større skip, satsing på mineralutvinning med tilhørende sjøtransport og flere fartøy gjennom den nordlige sjørute (nordøstpassasjen) mellom Europa og Asia.
Miljøorganisasjonene stiller betimelige spørsmål når det gjelder vår evne til å reagere hvis noe går galt.

Mye blir gjort
Ingen skal være i tvil om at oljeselskapene, rederiene og de øvrige næringsaktørene i nord arbeider iherdig med å redusere risikoen og styrke beredskapen, også i nord.
Oljeselskap som ENI har brukt store summer på helikopter- og fartøybasert beredskap i kystnære farvann i det sørlige Barentshavet som kommer alle sjøfarende i området til gode. Økte krav fra offentlige tilsyn som Petroleumstilsynet bidrar til å intensivere dette arbeidet. Økt innsats finner en også innenfor de offentlige beredskapsinstitusjonene som Hovedredningssentral, Kystvakt, Kystverket, Fylkesmennene, politi og brannetater. Det satses nå store beløp på nytt utstyr og personell som skal øke tilstedeværelsen i nord. Dette gjelder blant annet nye redningshelikoptre, nye skip til Kystvakten, nytt polarforskningsfartøy, økt ledelseskapasitet i hovedredningssentralene, m.m.
Det bygges opp utdannings- og forskningskapasitet flere steder i landet for å dekke behovet for økt kompetanse. Nylig bevilget Utenriksdepartementet og Nordland fylkeskommune midler til to store FoU-prosjekter, SARINOR og MARPART, som begge ledes fra Universitetet i Nordland. Disse to prosjektene skal forene forskere, beredskaps- og næringsaktører i arbeidet med å se på huller i beredskapen, stimulere til å utvikle egnet beredskapsteknologi, og bidra til styrket samarbeid over landegrensene i nord.

Mangt må gjøres
Samtidig er det fortsatt mye som må gjøres på beredskapssiden, og risikoen for uønskede hendelser er til stede til tross for økt kapasitet og kompetanse. I løpet av fjoråret behandlet Stortinget flere viktige spørsmål knyttet til nasjonal beredskap.
Stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet og stortingsmeldingen om terrorberedskap gir godt innsyn i det norske beredskapsapparatets styrke og svakheter. Omtrent samtidig la Politianalyseutvalget fram sin NOU 2013:9 Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer. Det første som slår en er at beredskap til sjøs og beredskap i nordområdene er relativt stemoderlig behandlet i disse arbeidene. Det mangler fokus på kapasitet og kompetanse som politi og annen beredskapsmyndighet bør ha i nord. Vi trenger mye mer oppmerksomhet rundt de regionspesifikke krav til organisering, kapasitet og kompetanse. Beredskapen må måles opp mot hvor forberedt en er på de mest kritiske hendelsene. I ekstreme situasjoner vil det kreves både søk og redning-, havari-, brann- og forurensingsbekjempelse samtidig.
Etter 22. juli og In Amenas-tragedien må vi også inkludere risikoen for ekstrem vold og terror. Når mye går galt vil beredskapsapparatet bli satt på store prøver. Som de offentlige utredningene ovenfor indikerer, må vi se på nødvendig kompetanse, organisatoriske ressurser og teknologisk yteevne. Vi trenger utvikling av beredskapsteknologi for uhell og ulykker i kaldtklimaområder.
Nærmer en seg iskanten, er det store mangler ved det utstyr som i dag eksisterer. Store avstander, minimal infrastruktur og begrensninger i kapasitet krever også innsats for økt samkjøring av ressurser over etats- og landegrenser. Avtaler i regi av Arktisk Råd der alle åtte landene i Arktis åpner for en felles strategi for søk og redning og forurensingsberedskap, gir en god overordnet ramme for det videre arbeide.
Faren er imidlertid at høye politiske mål ikke følges opp med tiltak på grasrotnivå. Dessverre er det her som for mange andre sektorer et offentlig etterslep og i noen tilfeller manglende evne og vilje til å gjøre noe med organiseringen. Det dreier seg om samspill og koordinering, og muligheter for å øve sammen. Politianalyseutvalget er særlig krass når det påpeker manglende evne og kapasitet til innovasjon og improvisasjon internt i politiet. Dette er særlig alvorlig ettersom politiet i mange aksjoner er ansvarlig for det kompliserte samspillet mellom et stort antall militære, sivile, kommersielle og offentlige aktører.
Det er i dag for få innovasjonsarenaer der offentlige og private aktører i nord kan utvikle ny forståelse for arbeidsdeling, samspill og egnede plattformer for felles ressursinnsats. Vi må ikke minst forene ekspertise over institusjons -og landegrensene. Gjennom et utvidet samarbeid kan vi både redusere risiko og ha et mye større og mer kompetent apparat til å håndtere kriser i framtiden.
Vi må være sikker på at dette apparatet fungerer før vi går videre inn i de sårbare områdene i nord.