Neste år feirer Arktisk råd 20-årsjubileum og det er snart på tide å gjøre opp regning for arbeidet i det spesielle samarbeidet i Arktis og se litt framover. Jeg kan jo likså godt tyvstarte med noen innledende ord i anledning jubileet.

Under avslutningen av den kalde krigen ble tanker om å samle de arktiske statene i et sirkumpolart samarbeid gjort om til handling. Mye skyldes oppmykningen i Sovjetunionen og mye et ønske fra vestlig side å få bukt med forurensingen i nord.

Siden slutten av den kalde krigen og fram til opprettelsen av rådet i 1996, ble innhold og arbeidsform diskutert heftig mellom de arktiske statene.Ingen av de arktiske landene ønsket at det skulle bli lagt føringer på nasjonale interesser av de andre statene, og følgelig ble mange politikkområder utelatt i frykt for dette.

Etter alle statene hadde fått plukket ut tilsynelatende sensitive arbeidsområder fra de opprinnelige forslagene, sto de igjen med miljøvern som minste felles multiplum.
Heldigvis for de arktiske landene betyr miljøvernsamarbeid gode ideer, langsiktige strategier, lite innsats og mye prat. I alle fall om vi skal tro avisskriveriene om rådet.
I forkant av opprettelsen i 1996 påsto enkelte aviser at dette bare var “Et nytt arktisk supperåd”, og flere var ute og kritiserte rådets oppbygging og mandat.Også Arktisk råds “hoff-forsker”, og nå æresdoktor ved UiT, Oran Young uttalte seg kritisk til rådet. På det neste ministermøtet i rådet, som fant sted der årets møte ble arrangert, var også kritikken overhengende. Avisene skrev nå at deltakerne var redde for at miljøvernsamarbeidet kom til å “koke bort i kålen”. Utenlandske medier gikk så langt til å påstå at Arktisk råd var som en dysfunksjonell familie, som hadde gjort seg bedre som et dårlig TV-show.

Hvis vi da hopper fram til i dag, kan vi se at avisene skriver mye av det samme. High North News skrev nylig at det siste møtet i Arktisk råd hadde utartet seg som et årsmøte i et borettslag, mens Greenpeace kritiserte Canadas forhenværende lederskap. Blant annet ble det kanadiske initiativet til å opprette et økonomisk råd for Arktis sterkt kritisert.

Arne O. Holm kommenterte også dette, da han kalte hele det økonomiske prosjektet for en “Økonomisk lausunge”.

Det siste ministermøtet bar i tillegg preg av å være en lukket prosess, der kun utvalgte medier fikk følge det tett på. Andre ble i år visstnok stuet mange hundre kilometer unna, og måtte følge møtet på storskjerm i Ottawa.

Rådet har en lang vei å gå for å effektivisere arbeidet. Først og fremst må alle de arktiske statene slutte å ri nasjonale prinsipper i samarbeidet med å løse de felles utfordringene. Mangelen på handlekraft skylles hovedsakelig sterke nasjonale interesser og det samme gjør utvanningen av vedtakene. En god finansieringsordning av rådets aktiviteter, og midler til å gjennomføre tiltak som kan bedre forholdene i Arktis, er nærmest fraværende.

Arktisk råd blir karakterisert som en prateklubb og ingen hadde blitt overrasket over å høre at de viktigste avgjørelsene ble tatt på gangen og i kaffepausene. USA overtar formannskapet i en vanskelig organisasjon i en vanskelig tid. Amerikanerne, som tidligere ikke har vært spesielt begeistret for rådet, har snudd på flisa og ønsker å bedre forholdene i Arktisk råd. Vi får bare håpe Russland og Canada også er med på den tanken!

Den største utfordringen blir likevel å samle de veldig ulike statene med sprikende målsetninger og motiver i et samarbeid, der den eneste fellesnevneren er “Arktis” – Et begrep som ikke er så dekkende lenger.

Hva som ligger i begrepet Arktis er det nesten ingen som vet. Det fungerer geografisk, økonomisk, sosialt og politisk. Derfor må medlemsstatene finne felles plattformer og rammer og stå for disse, i stedet for å framstå like uorganisert som en fjert i en kurvstol.

Heldigvis fins det lyspunkter også. I arbeidet med overvåkning av miljøendringene har Arktisk råd gjort en kjempejobb. Rådet fører sammen forskere og resultater fra mange land, og bidrar til substansiell kunnskap på området. Blant annet var rådet en viktig bidragsyter til de anerkjente ACIA-rapportene. Hovedutfordringene er likevel overskyggende, da den manglende politiske viljen gjør at forskningsresultatene ikke blir oversatt til handling.

Mantraet for de neste tjue årene burde være å høre mer på forskerne og følge deres anbefalinger. Den unike naturen og livet i nord reddes ikke av nasjonal interessehevding, den reddes av kollektive løft. Så til det neste møtet i Arktisk råd anbefaler jeg ministrene å legge nasjonalflagget hjemme og heller høre på de som vet hva de snakker om!