5 ønsker for meningsjournalistikken

Vi trenger flere modige motstemmer i debatten. Særlig fra nord. Men løsningen er ikke å sende dagens stemmer ut med sluttpakke.

Det er ett år siden jeg forlot redaksjonslokalene i Bodø til fordel for pendlerliv og en jobb i Norsk Redaktørforening. Det jeg savner mest, etter kollegene i AN, er kontakten med leserne. Og mest kontakt med leserne fikk jeg i forbindelse med kommentarartikler. Det er også kommentarer jeg selv deler mest på sosiale medier. Det er meninger som engasjerer, provoserer, forarger, forundrer og rører meg. Det er meninger jeg diskuterer i sosiale sammenhenger - både digitalt og analogt. Jeg abonnerer ikke på Aftenposten, men på Joachim Lund, Ingunn Økland, Harald Stanghelle og Are Kalvø.

Meningene behøver ikke være så steile alltid. Så lenge de er klare og bidrar til ny innsikt og til å rydde i det konglomeratet av informasjon som vi alle bombarderes av. Kanskje er fremtidens journalister enda mer ryddejenter og ryddegutter enn i dag? En som forklarer, en som rydder fram det relevante og - enda viktigere -  rydder vekk støyen. Men det hjelper ikke med profiler - det hjelper ikke med "jævla bra byline" - hvis du ikke har noe relevant å melde.

Ved Universitetet i Nordland har de forsket på kommentarjournalistikken.  Førsteamanuensene Birgit Røe Mathisen og Lisbeth Morlandstø har kikket nærmere på kommentarjournalistikken i regionavisene og intervjuet flere kommentatorer. De konkluderer med at det er for få motstemmer i den nasjonale debatten og at regionavisenes kommentatorer i liten grad når opp. Både flere av kommentatorene og forskerne er likevel optimistiske på kommentarjournalistikkens vegne og mener den er mer slitesterk enn nyhetsjournalistikken. De har rett i at digitale muligheter for deling, debatt og dialog bidrar til å fornye og for bedre meningsjournalistikken. Tydelige meninger engasjerer definitivt bedre enn det gammeldagse kommunestyrereferatet.

Men kommentaren overlever ikke uten videre. Vi må fornye og forbedre kommentarjournalistikken. I dag er vi for samstemte, tenker for likt, kommentarene domineres av godt voksne menn fra øvre middelklasse som ser verden fra Oslo. Verden ser helt annerledes ut fra Akersgata i Oslo enn fra  Strandveien i Tromsø.

Derfor har jeg en bønn til redaktørene som rekrutterer: Når du skal velge nye stemmer -  velg dem som ligner minst på deg selv. Det handler selvfølgelig om alder og kjønn, men ikke bare det. Tenk nytt rundt politisk ståsted, bakgrunn, geografi, seksuell orientering, livssyn, holdninger og handlinger. Det er fryktelig lett å si akkurat det, men mye vanskeligere å gjøre det. For vi ser mye bedre dem som ligner oss selv.

Min andre bønn går til eierne: Ikke tenk stoffutveksling for enhver pris. Vi er få stemmer i dette landet. Det blir fort tynt i rekkene når en stemme representerer en stor del av mediene. Jeg er selv en stor fan av Sven Egil Omdal, men er det riktig at han skal være den eneste mediekommentatoren blant så mange Schibsted-aviser?

Nå tynnes det i profil-rekkene. Mange av de mest profilerte kommentatorene forsvinner ut med sluttpakke. I Dagbladet og Aftenposten er det kø ut døra.

Mitt tredje ønske går derfor til sluttpakke-pusherne: Ikke kvitt dere med alle de viktige stemmene. Hvem skal være forbilder for nye generasjoner kommentatorer?

For selv om vi ønsker oss nye, modige stemmer, så er det jo ikke sånn at en kommentator er best uten erfaring. Det er ofte først med tyngde og erfaring at mange tør å mene. Dette gjelder særlig kvinnelige kommentatorer.  Anne Grenersen i Avisa Nordland har aldri vært en så god kommentator som hun er nå. Om noen måneder kan hun være borte fra ANs spalter.

God journalistikk krever mot. Jeg var en av dem som med ærefrykt lyttet til Guardian-redaktør Alan Rusbridgers talte i Oslo forrige uke da utnevnt til æresdoktor. Vi skal være kloke og uredde, aldri middelmådige. Og vi må klyve ned fra pidestallen og snakke med folk. Rusbridger snakket om det også. Han sa at "Yesterdays journalism took place from an elevator level." Problemet - sa Rusbridger - er at mange journalister ennå ikke har oppdaget at den ikke lenger gjør det.

Feig og konfliktsky journalistikk er dårlig journalistikk. "Vi må tørre å være litt folkefiende", sier kommentator i Adresseavisen Siri Wahl Olsen i undersøkelsen om kommentarjournalistikk. Men det krever mer mot enn før. Før kunne vi sitte i fred bak vår skrivemaskin. Nå får vi meningene servert umiddelbart. Rett i fleisen i kommentarfeltene og via twitter og facebook. Fra folk og fra troll. Region- og lokalkommentatoren får den i tillegg ansikt til ansikt. På foreldremøtene, på torget, på Kiwi.

Hvem skal ha makt til å definere hva som er viktig å mene noe om? I noen av svarene i undersøkelsen til Morlandstø og Mathisen anes en viss arroganse: Politikk er viktigere enn sport. Utenriks er viktigere enn kultur. For meg var en av de viktigste kommentarene jeg har delt den siste tida Guro Hoftun Gjestads hjertesukk over storbarnsforeldrenes situasjon. Om mammabloggen som ingen skriver. Det var en viktig stemme det! Fjernt fra det perfekte mødretyranniet med hjerteforma brødskiva i matboksen og en evig bekymring over hva man kan og ikke kan spise mens man ammer. Gjestad traff tydeligvis flere enn meg. Kommentaren ble delt 70 000 ganger via facebook og 500 ganger via twitter. Det behøver ikke handle om reservasjonsrett, OL eller lokalisering for å være viktig.

Heldigvis er det noen bra tendenser til fornyelse av meningsjournalistikken: Dagsavisens nye meninger der etablerte kommentatorer publiserer side om side med inviterte spaltister og nye meninger fra bloggforaet. Aftenpostens Si d som satser bevisst på å løfte fram unge stemmer. Flere lokalmedier satser også på unge og nye stemmer. Og Avisa Nordland lot de yngste journalistene i redaksjonen skrive lederen på valgdagen i fjor.

Min fjerde bønn går til redaksjonene: Tenk stemmer utenfra journalistikken. Ikke bare rekrutter stemmer i egne rekker. Jeg forstår ønsket både fra ledere og tillitsvalgte om å bevare flest mulig faste stillinger, men det er aldri lurt å bare kutte i frilansbudsjettene. Det er kortsiktig det!

Aller sist kommer en bønn til deg som lurer på om du skal kaste deg fram og mene:  Våg mer! Våg å reflektere, våg å utfordre, våg å sette dagsorden, våg å leke med sjangre, kjør på med muntlig språk og humor. Og noe av det aller viktigste: våg å delta. Husk å drøfte og dele, husk å takke for innspill og rettelser. Vi skal ha selvtillit på at vi har noe å formidle som skiller de redigerte mediene fra alle andre, men vi skal aldri, aldri, aldri sette oss over mediebrukerne. Vi skal være forsiktige med å definere hva som er viktig og hva som er søppel. Er vi arrogante, klarer vi aldri å være relevante i lengden. Da blir vi valgt bort. Og da blir vi fort en del av fortida.