Vi kan ikke klage på dem som drar når vi stenger døra for de som vil inn
De har sittet sammen i regjering, statsminister Erna Solberg og tidligere justisminister Per-Willy Amundsen. Det er ikke uten videre lett å forstå. (Foto Solberg: Thomas Haugersveen/Statsministerens kontor, Amundsen: Justisdepartementet)
Det er årstida for statistikk. Først ut var statsminister Erna Solberg, som i sin nyttårstale slo fast at det fødes for få barn I Norge. Deretter var det Fremskrittspartiet, som via sin tidligere justisminister mente det ble født for mange barn i Norge.
Slik kan en regjeringskoalisjon sjonglere både med statistikk, moral og ideologi.
Feil rase som fødes
For mens statsministeren snakket om en stagnerende befolkningsutvikling i Norge, la Per Willy Amundsen til grunn en rent rasemessig betraktning.
Men siden det norske lovverket ikke skiller mellom raser, grep han til en mer generell løsning. Etter det tredje barnet skulle barnetrygden fjernes. Slik håpet han å treffe sånn omtrent både på barnets hudfarge når velferdsstatens goder skulle deles ut, og de marginale velgerne som har valgt rasisme framfor humanisme som ideologi.
Ideen om å straffe barn fordi de er født med en annen hudfarge enn Per Willy Amundsen, er ikke ny. Bare skremmende.
Statsministerens plan
Statsminister Erna Solberg har utvilsomt enn annen plan for Norge enn Amundsen, og ikke bare fordi hun står i en helt annen politisk tradisjon enn stortingsrepresentanten fra Harstad.
Hun har også gode økonomiske grunner til å ønske seg flere barn. Det viser statistikk som er lagt fram etter at hun presenterte sitt nyttårsønske.
Sist ut er det som kalles Indeks Nordland. Dokumentet, som er et samarbeid mellom tunge private og offentlige kompetansesenter, er en en årviss oppsummering av den økonomiske temperaturen i et av våre nordligste fylker, Nordland.
Rapporten tegner et bilde av et næringsliv som går godt, samtidig som rapporten varsler en bråstopp i folketallet her nord.
Bråstopp i folketallet
Det er også en kraftig oppbremsing i antall nye arbeidsplasser som skapes. 280 nye i fjor, mot drøyt 1000 i hvert av de to foregående årene.
Fordi alt som kjent henger sammen med alt, er dette dårlig nytt for nordområdene.
Skjønt nytt.
Folketallet i nord følger en nasjonal og internasjonal trend.
Synkende fødselstall og en stadig eldre befolkning preger hele Europa.
Derfor er alle velmente kampanjer for å få flere til å flytte nordover dømt til å mislykkes.
Det er ren matematikk. Det er et felt hvor selv ikke økonomer, som ellers er kjent for å bomme på mange av sine spådommer, kan ta feil.
Det finnes en medisin
Det finnes ikke noe overskudd av «søringer» i forsyne seg av. Det finnes knapt europeere på flyttefot.
Så finnes det likevel en medisin.
For de barna vi mangler er allerede født. Men i stedet for å stå på terskelen til et liv som gir mening, er de stuet sammen i nedsnødde flyktningeleirer langs Europas yttergrenser. Det er barn dømt til undergang, glemt og usynlig for oss som trakk vinnerloddet da vi ble født.
Per Willy Amundsens ynkelige frykt for den verden som befinner seg utenfor hans egen begrensede rekkevidde, er ikke bærekraftig.
Den føyer seg inn i nasjonalistiske strømninger i Russland, i USA og i Europa.
Vi kan være så kreative vi bare vil i kampen for en nødvendig vekst i folketallet.
Men vi kan ikke klage på dem som flytter ut, så lenge vi stenger døra for de som vil inn.