Utenriksminister Huitfeldt: Lav spenning i det høye nord bør fortsatt tjene som vår visjon

– Vi må fortsatt basere oss på avskrekking og beroligelse for å fremme vår egen sikkerhet. Vårt ordtak om lav spenning i det høye nord [‘High North, low tension’, journ. anm.] bør forbli vår visjon for en bedre framtid, sier utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) i en tale tirsdag og fortsetter:

– Vi vil fortsette å samarbeide på felt der Norge og Russland har felles interesser. Men vi vil ikke utforske nye samarbeidsområder med et regime som står for brutal aggresjon mot en nabostat. Og vi har frosset det meste av vårt mellomstatlige samarbeid med Russland.

Dette er utdrag fra Huitfeldts åpningsinnlegg på Russlandskonferansen 2022 i Oslo, et årlig arrangement i regi av Norsk utenrikspolitisk forskningsinstitutt (NUPI). Denne utgaven ble også arrangert i samarbeid med Fridtjof Nansens institutt (FNI).

Utenriksministeren trekker her opp velkjente overordnede linjer, både av eldre og nyere dato, i norsk politikk overfor Russland – som spenner over utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Den er også sentral i det som betegnes som nordområdepolitikk.

At de store linjene i stor grad ligger fast, som illustrert ved at avskrekking og beroligelse videreføres som verktøy, er imidlertid ikke ensbetydende med stillstand.

Balansering

Balansegang mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland kan forstås som todelt, påpeker stipendiat Ingeborg Nortvedt Bjur ved Institutt for forsvarsstudier og Universitetet i Oslo. Hun har skrevet en artikkel om dette temaet på Forsvarets forum, som er en redigert versjon av en ny rapport til Forsvarskommisjonen.

Den ene balansegangen kan ifølge Bjur omtales som småstatens kalibrerte avskrekkingsstrategi. Kalibrering, eller nøye justering, består da i å drive avskrekking med visse modererende eller beroligende grep for å unngå å provosere naboen i nord.

Dette handler blant annet om blikk for at norsk militært nærvær i grensetraktene til Russland vil være mindre provokativt enn eksempelvis amerikansk – og at Norge vektlegger koordinering av alliert aktivitet i slike områder med lavspenning for øye.

Den andre balansegangen kan betraktes som vekting mellom avskrekking og beroligelse som to mer separate stier, som Norge kan følge parallelt overfor Russland. Grep som tas langs de to stiene kan komme i konflikt med hverandre.

Tradisjonelt vil Forsvarsdepartementet og Forsvaret (samt Nato) være viktige aktører på «avskrekkingsstien», der de kan bruke nevnte justeringsstrategi som demper den militære brodden.

På stien for beroligelse, med politisk og mellomfolkelig kontakt og samarbeid i sentrum, vil eksempelvis Utenriksdepartementet og Barentssekretariatet være sentrale aktører. Grunnpilarer for denne stien er fokus på samhandling basert på en regelstyrt internasjonal orden, og på felles europeisk sikkerhet i bred forstand (altså utover Nato).

Vekt på kalibrert avskrekking

Etter den kalde krigens slutt, har beroligelsesretningen veid tyngst, påpeker Bjur og viser til at tanken var å «veve Russland inn i et internasjonalt samarbeidsmønster».

I tida etter Russlands Krym-anneksjon i 2014, har tyngdepunktet skiftet mer i retning av avskrekking – og så har invasjonen av Ukraina i vinter blitt et nytt vannskille. 

Bjur viser blant annet til endring i Huitfeldts uttalelser fra februar til oktober, og sammenfatter følgende:

– Nå er det ikke lenger noen tvil: I vurderingene av hvordan Norge skal møte dagens Russland, gjør mekanismene i den første balansegangen – kalibrert avskrekking – seg mer gjeldende enn de har vært på flere tiår, skriver doktorgradsstipendiaten.

At det for tida er særlig vekt på avskrekking, med noen beroligelseselementer, illustreres eksempelvis av stor alliert øvingsaktivitet i Nord-Norge sist uke. Som en forebyggende eller de-eskalerende aktivitet, har Forsvaret fortsatt dialog med det russiske grensedirektoratet om grensekontroll og søk og redning, samt med Nordflåten om militær aktivitet for å unngå misforståelser. Det meldte NRK tidlig i november.

Samtidig har Norge og Russland i høst blitt enige om en fiskeriavtale for 2023, noe som kan plasseres innenfor den andre balansegangen og nok tjener som «beroligende» for begge parter. Fiskeriforvaltning i nord er nettopp et område der landene har felles interesser, ifølge FNI-forsker Geir Hønneland. Dette feltet hadde trolig Huitfeldt særlig i tankene rundt ovennevnte utsagn om fortsatt samarbeid.

Fleksibilitet i omforent ramme

– Vi søker å opprettholde fleksibiliteten i vår russlandspolitikk. Samtidig er det viktigere enn noen gang å arbeide for en felles russlandspolitikk blant våre partnere og allierte, poengterer også utenriksministeren på konferansen.

Huitfeldt viser til at europeiske land har hatt ulike tilnærminger til Russland opp gjennom årene, og skisserer sentrale utgangspunkt for den norske:

– Der har vært ulike syn på behovet for samarbeid. Om behovet for avskrekking. Om verdien av nære økonomiske bånd og gjensidig avhengighet på energifeltet.

– Norges syn har blitt formet av vårt Nato-medlemskap. Men også av våre nære bånd til Russland i nord. Av vårt pragmatiske og praktiske samarbeid med Russland. Og av vår historie, spesielt frigjøringen av Øst-Finnmark under andre verdenskrig. Men denne opplevelsen er forskjellig fra våre partneres, som led under flere tiår med sovjetisk okkupasjon, sier hun.

– De siste ti årene, har disse ulike synene på Russland nærmet seg hverandre. Vi kan nå snakke om en mer omforent tilnærming til Russland. Særlig etter 24. februar.

Et viktig punkt i så måte er Finland og Sveriges nærliggende Nato-medlemskap, som Huitfeldt mener vil bidra til en felles tilnærming til forsvaret av Nord-Europa.

Verdt et forsøk

Utenriksministeren kommer også indirekte med et innlegg i debatten om hvorvidt Norges russlandspolitikk siden den kalde krigens slutt har vært altfor godtroende.

I etterpåklokskapens lys – med nåtidens viten om Russlands storskala krigføring mot et naboland – har flere ment at den norske småstaten har lagt for mye vekt på dialog og samarbeid over russegrensa framfor kritisk distanse og fokus på militær sikkerhet og sivil beredskap.

– Tidlig på 1990-tallet hadde vi håp. Som utenriksminister fostret Thorvald Stoltenberg Barentssamarbeidet. Dette bygget på mye av den samme tenkningen som lå til grunn for europeisk integrasjon etter andre verdenskrig, sier Huitfeldt.

– Vi håpet at et gjenfødt Russland skulle bli som oss. Dette håpet ble knust i løpet av få år. Men det skjedde gradvis. Der var lyspunkter underveis. Og vi arbeidet lenge for å engasjere Russland i bredt internasjonalt samarbeid. I troen på at dette ville bidra positivt til et demokratisk, framgangsrikt Russland.

– Vi gjorde rett i å prøve, mener hun og fortsetter:

– Men vår innsats mislyktes. 24. februar ble dette tydelig for alle. Russland avviste dialog. Istedenfor valgte det en angrepskrig.

Blikk på dagens Russland og krigen

I forlengelsen tegner Huitfeldt et bilde av det Russland som hun anser at Norge står overfor i nåtida og i overskuelig framtid:

– Et radikalisert regime med klare totalitære trekk. Et regime som bryter folkeretten. Som krenker menneskerettighetene og grunnleggende friheter til alle sine borgere. Som fører en brutal krig mot et naboland. Og som utgjør en trussel mot våre og våre alliertes interesser.

– Russland har undervurdert vestlig samhold. Og overvurdert egen makt og innflytelse. Der er tegn på at krigens gang kan ha endret seg. På slagmarken er det nå Ukraina som har initiativet. Europas avhengighet av russisk gass går mot slutten, med norsk assistanse. For Russland har invasjonen av Ukraina vært en massiv feilberegning, sier utenriksministeren.

Samtidig er ikke krigen over, poengterer hun.

Må være beredt på tøffe tak

– Vi må være forberedt på verre. Vår fasthet vil bli testet i de kommende månedene. Ukraina vil fortsatt trenge storskala støtte, sier Huitfeldt.

Med dette uttrykker hun seg langs tilsvarende linjer som Finlands president Sauli Niinistö (Samlingspartiet) gjorde da han var på Norgesbesøk i oktober og talte på et NUPI-seminar. Tema var den nordiske tilnærmingen til sikkerhetssituasjonen i Europa.

– I de kommende månedene vil vår motstandskraft bli grundig testet. Der er farlige scenarier som vi kan og bør forutse, sa Niinistö og fortsatte:

– Vi må være på vakt. Vi må være klare for vanskelige valg. Og vi må ta dem med samhold. For oss nordboere bør dette være et naturlig instinkt.

På sensommeren ga de nordiske statsministrene både sine utenriksministre, forsvarsministre og forsvarssjefer mandat til å utføre brede gjennomganger av mulighetsrom med sikte på nye store steg innen nordisk sikkerhets- og forsvarssamarbeid.

Mulig dramatisk maktendring

Med hensyn til mulige scenarioer vi bør være obs på, påpeker Huitfeldt at den delvise militære mobiliseringen i Russland gjør at krigens klør griper mer inn i det russiske samfunnet – og slik bidrar til voksende misnøye.

– Det er økende usikkerhet rundt den politiske situasjonen i Russland. Om graden av politisk stabilitet. Jeg skal ikke spekulere i dag – men vi vet at Russland har gjennomgått raske og dramatiske politiske endringer tidligere. Vi må være forberedte på at det kan skje igjen.

Slik endring kan innebære maktskifte til det bedre eller verre, sett med vestlige øyne, men muligens også omfattende kaos og statssammenbrudd – med potensielt stor innvirkning på naboland som Norge og Finland.

Russlandskunnskapens betydning

På en arena som Russlandskonferansen, som samler norske og internasjonale russlandsforskere, politikere og andre interessenter, kommer også utenriksministeren med anerkjennende ord til kunnskapsprodusentene.

Huitfeldt uttrykker takknemlighet for innsikt og innspill fra mange i salen i møte med spørsmål om hvordan nåtidens Russland skal forstås.  

I en tid der mange kontakt- og samarbeidsflater med russisk side er suspendert, også på forsknings- og utdanningsfeltet, signaliserer hun òg et ønske om å ivareta norsk russlandskompetanse.

– Gode beslutninger fordrer kunnskap. I denne dystre situasjonen, trenger vi deres kunnskap og ekspertise mer enn noen gang. Derfor er arbeidet deres av største betydning for meg og regjeringen. Men det er også viktig for det norske samfunnet. Og som bidrag til informert debatt om vårt forhold til Russland, avrunder utenriksministeren.

Tema for årets Russlandskonferanse var for øvrig hvilken innvirkning Ukraina-krigen og sanksjoner har på russisk økonomi og energisektor, samt på hvordan landets tilnærming til global dekarbonisering og klimaendringer endrer seg.