Trump og hans team: Nye tider i nord

USAs neste president Donald Trump har foreløpig viet nordområdene liten oppmerksomhet. Men legger vi sammen tidligere uttalelser fra Trump, hans visepresident Mike Pence, og kandidatene til sentrale regjeringsposter, ser vi konturene av en Arktis-politikk som kan bli svært annerledes enn det vi har sett fra USA de siste fire årene. Klima og energi blir stikkordene.

Etter at Donald Trump i mange uker har seigpint sine favoritter, har han nå pekt ut kandidater til de fleste sentrale postene i sin regjering. Det er et utvalg der mange likner på Donald Trump: De fleste er rike, hvite menn. De 17 som til nå er valgt ut, er ifølge det amerikanske TV-selskapet PBS sammenlagt god for minst 9,5 milliarder dollar – like mye som den fattigste tredjedelen av amerikanere (43 millioner familier) til sammen.

Klimaskepsis

Næringslivet er overmåte godt representert. Det samme er tidligere militære, der pensjonerte generaler er hentet inn til sentrale sikkerhetspolitiske poster. Det gjenstår imidlertid å se om Trumps A-lag blir godkjent av Kongressen, en prosess der de grilles for åpen scene. Viktige spillere som John McCain, tidligere presidentkandidat og nå formann for den mektige forsvarskomiteen i Senatet, har varslet tøffe høringer, særlig for kandidater som har tette bånd til Russland.
Men i et valgår som dette, der republikanerne har fått flertall og mange partifeller suste inn i Kongressen ved hjelp av Trumps politiske medvind, er det lite trolig at protestene blir annet enn mediemat.

USAs Arktispolitikk de siste årene har i stor grad handlet om klima og de raske endringene som skjer i nord. Advarsler fra et nærmest unisont forskermiljø har fått USA til å stille seg i spissen for et internasjonalt samarbeid som kulminerte i undertegningen av Paris-avtalen.
Både Donald Trump og Mike Pence har imidlertid markert klar skepsis til hvorvidt klimaendringene er menneskeskapt, og uttrykker liten tiltro til løsningene forskerne mener er nødvendig for å reversere utviklingen. Særlig sterk er skepsisen når klimaløsningene kolliderer med næringslivets ønskeliste, slik de ikke sjelden gjør i Arktis.

Næringslivet først

Trump har tvitret hyppig om global oppvarming som juks og noe USAs handelspartnere har funnet på for å svekke USAs konkurranseevne.
Kommende stabsjef Reince Priebus bekreftet nylig at Trump mener "det meste er tull" i klimapolitikken. Kampanjesjef Kellyanne Conway sier til amerikanske medier at Trump mener global oppvarming og klimaendringer er naturlige fenomener som neppe påvirkes av mennesker.
Visepresident Mike Pence modererte seg noe i et nylig CNN-intervju der han sa at "det er ingen tvil om at aktiviteter i vårt land og rundt om i verden har en viss innvirkning på miljøet og klimaet". Han gjorde det imidlertid klart at den innkommende administrasjonen ikke vil prioritere noe som kan svekke vilkårene for næringslivet: "Donald Trump og jeg er enige om å følge vitenskapelige råd, men la oss for himmelens skyld ikke forhaste oss med å lage økonomiske restriksjoner som gjør at amerikanere mister jobben og som driver arbeidsplassene ut av landet".

Trump og hans team har allerede lovt å trekke USA ut av Paris-avtalen. Det formelle kan ta tid, men i mellomtiden kan USA velge å unnlate å følge opp avtalens innhold. Trump har også lovt å gjøre om deler av president Obamas klimaplan for ren energi (Clean Power Plan). Klimaplanen lovfester at kraftsektoren må kutte sine utslipp av klimagasser med 32% innen 2030 og øke bruken av alternative energikilder som sol- og vindkraft.
Det er betydelig lavere enn de mål Norge har satt seg (40% kutt), men planen ble hyllet av miljøforkjempere verden rundt som kanskje det viktigste klimatiltaket i USA noen sinne.

Et omfattende intervju med redaktører og kommentatorer i den liberale storavisen New York Times har imidlertid fått enkelte miljøvennlige skumlesere til å håpe at Trump vil moderere sine klimastandpunkter når det blir alvor og han flytter inn i Det hvite Hus i januar.
Det er nok i overkant optimistisk. For finlesing av intervjuutskriften viser når Trump erklærer at han har en "open mind", gjaldt det trolig hans åpenhet overfor "the other side", altså klimafornekterne. Vindkraft er han ikke begeistret for – det forurenser atmosfæren og er slemt mot fuglene (og forsøpler dessuten utsikten fra hans golfbane i Skottland, noe han har tatt opp med britiske politikere). Og når han sier at han tror det er "en viss sammenheng" mellom klima og "human activity", presiserer han at det kommer an på konsekvensene og kostnadene for amerikanske bedrifter. Det er altså næringslivet som er viktigst, og som vil legge premissene for hvor mye han vil tro på forskere og miljøforkjempere.

Olje- og gassindustrien jubler

Dette gjenspeiles også i Trumps valg av medarbeidere. I USAs miljøverndepartement, EPA (Environmental Protection Agency) ledes overgangsteamet av Myron Ebell, sjef for lobbyorganisasjonen Competitive Enterprise Institute (CEI). CEI finansieres delvis av kull-, olje- og gassindustrien, og har vært en aktiv pådriver for å knekke amerikanske og internasjonale klimatiltak. Scott Pruitt er Trumps valg til ny Administrator for EPA, et valg miljøforkjempere i USA sammenlikner med "å utnevne en brannstifter til å lede brannvernet".
Pruitt er delstatsadvokat for Oklahoma, og har saksøkt EPA over Obamas Clean Power Plan. Pruitt har omtalt klimaforskningen som "uavklart", og har blitt beskyldt for å la seg styre av olje- og gassindustrien. New York Times omtalte blant annet denne saken, der Pruitt hadde latt advokater fra næringslivet føre pennen for seg. Det ventes en omfattende omlegging av EPAs prioriteringer, med betydelig mindre fokus på klimaarbeidet.

Også innenriksdepartementet venter store endringer, under ledelse av Ryan Zinke, kongressrepresentant, friluftsentusiast og Trump-jaktkamerat fra Montana. Zinke har bakgrunn som spesialsoldat og har blant annet deltatt i Irak-krigen. Han har vært en sterk støttespiller for kullindustrien, og har stemt ja i kontroversielle saker som oljeboring på føderale landområder.
I Alaska sikler olje- og gassindustrien etter muligheter i den såkalte Arctic National Wildlife Refuge (ANWR), der det antas at opptil 7,7 milliarder fat olje kan ligge gjemt. ANWR ble opprettet av president Carter i 1980. I Alaska har stemningen lenge vært at man ønsket å tillate boring i området, og representanter for delstatspolitikere High North News har snakket med uttrykker håp om at Trump-administrasjonen åpner det de ser som en mulig sparegris for en stat som sliter økonomisk.
Også mange av Alaskas urfolksgrupper støtter dette, mens vernegrupper mobiliserer for å beskytte et sårbart område. Miljøforkjempere er også bekymret for at Trump-administrasjonen vil reversere Obamas nylige beslutning om å forby oljeboring utenfor Alaska-kysten, et grep allerede annonsert fra den republikanskstyrte Kongressen. Å utarbeide en ny plan antas å ta minst halvannet år. Inntil oljeprisen stiger og gjør det lønnsomt å bore i Arktis, er det imidlertid lite trolig at selskapene vil flokke nordover.

Exxon i utenriksdepartementet

For å lede utenriksdepartementet har Trump pekt ut ExxonMobil-sjef og mangemillionær Rex Tillerson. I likhet med Trump har også Tillerson tilbrakt hele sitt yrkesaktive liv i forretningsverdenen, og tjent godt på det. Og i likhet med sin sjef må han nå forberede seg på spørsmål om habilitet og mulige interessekonflikter. Han eier blant annet Exxon-aksjer til en verdi av over 150 millioner dollar. Det ventes derfor mange kritiske spørsmål under de kommende godkjenningshøringene om hvordan man unngår en utenrikspolitikk som favoriserer potensielle Trump- og Tillerson-inntekter over USAs overordnede interesser. Særlig har Tillerson blitt kritisert for sine nære bånd til Russland og Putin.
Exxon inngikk i 2011 avtaler med det russiske storselskapet Rosneft for å få tilgang til olje- og gassboring i Arktis, men måtte trekke seg ut etter at USA innførte sanksjoner mot Russland i protest mot angrepene på Ukraina og annekteringen av Krim. Som eksempel på en åpenbar interessekonflikt peker mange på at Tillerson ville tjene godt på en opphevelse av sanksjonene mot Russland. Senator John McCain er en av de som har sagt seg "sterkt bekymret" over Tillersons høye stjerne i Kreml, der han blant annet har blitt tildelt en av Russlands høyeste ordener.

Også i Alaska er det mange som er skeptisk til Tillerson. Eldre innbyggere i nord har de katastofale ettervirkningene av Exxon Valdez-katastrofen i 1989 friskt i minne, og er ikke begeistret for en utenriksministerkandidat som har tilbrakt hele sitt voksne liv i Exxon.
Tidligere og nåværende guvernører Sarah Palin og Bill Walker deler denne skepsisen. De har møtt Tillerson (som de kaller TRex) som formidabel motstander i forhandlinger om Alaskas muligheter til inntekter ved å ta del i utbyggingen av gassrørledning fra nord til sør i staten, og har tapt i runder der "TRex" har kalt Alaska "sin egen verste fiende". Og selv i en republikansk-dominert stat som Alaska er man betenkt over at Trump har valgt så mange regjeringsmedlemmer uten politisk erfaring og med sterke bånd til næringslivet, særlig olje- og gasselskapene.

Forskere advarer

Seniorforsker Cathleen Kelly ved Washington-tankesmien Center for American Progress en av mange forskere som er bekymret for hvordan den nye administrasjonen vil behandle samarbeidet med andre stater i nord:

- Trump-administrasjonen vil ta over formannskapet i Arktisk Råd på et tidspunkt der samarbeid med andre arktiske nasjoner er avgjørende for å få gjort noe med de globale og regionale farene ved den raske oppvarmingen av Arktis. Men Donald Trump har ikke nevnt Arktis i løpet av valgkampen, og det er tvilsomt om han vil prioritere nordområdene og Arktisk Råd, sier hun.

Kelly og en rekke andre klimaforskere frykter at Trumps skepsis til multilaterale organisasjoner vil bety liten interesse for samarbeid i nord. Det kan føre til at klimaprioriteringene i Arktisk Råd bremses, og at Russland ikke lenger føler seg bundet av lovnader gitt under Obama og utenriksminister John Kerrys ledelse.

- Dersom Trump-administrasjonen reverserer USAs Arktis-politikk, kan det føre til at Russland gjør nye framstøt for å sikre seg ressurser i nord. Og de vil neppe føle noe press for å redusere sine klimagass-utslipp dersom USA gjør om på sine lovnader. Muligheten er der for at neste møte i Arktisk Råd (til våren, red.anm.) kan ende i kaos, advarer Kelly.