Kronikk Tid for en felles nordisk tilnærming til nordområdene

Read this opinion piece in English

Dette er et debattinnlegg skrevet av en ekstern bidragsyter. Teksten gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da den østerrikske forfatteren Stefan Zweig skrev sin velkjente bok "Die Welt von Gestern" (verden av i går) på 1930-tallet, ble det høye nord fortsatt betraktet som en avsidesliggende region, langt fra de store omveltningene Europa sto overfor etter første verdenskrig.

Zweig reflekterte over de dype kulturelle og politiske omveltningene som rystet det europeiske samfunnet i begynnelsen av 1900-tallet, og uttrykte sorg over tapet av en mer optimistisk verden.

Han understreket krigens, totalitarismens og modernitetens innvirkning på den europeiske sivilisasjonen. 

Selv om Svalbardtraktaten i 1920 introduserte et unikt perspektiv på suverenitet og internasjonalt samarbeid, var det europeiske Arktis perifert i forhold til oppløsningen av den århundregamle europeiske ordenen. 

I dag er bildet imidlertid et annet. De nordlige delene av Nord-Europa (nordområdene) blir i økende grad påvirket av et globalt tidsskille.

Dette henger sammen med de forstyrrende og mangesidige endringene som global oppvarming har medført i regionen de siste tre tiårene. 

Likevel har det vi har sett nylig ikke bare vært en akselerert transformasjon av naturen, men også en dyp endring i vår veletablerte liberale internasjonale orden av regler, normer og institusjoner, dominert av en hegemonisk supermakt 

Kanskje har vi til og med vært vitne til de første manifestasjonene av dens oppløsning. Europa i en ny geopolitisk virkelighet 

Russlands fullskala invasjon av Ukraina har knust vår vestlige forståelse av suverenitet, territorialitet og fredelig sameksistens mellom naboland (hvis man ser bort fra Balkankrigene på 1990-tallet). 

De første to månedene av den andre Trump-administrasjonen har avslørt det vi europeere burde ha innsett mye tidligere: Europa er faktisk en "verden av i går".

Med gamle partnerskap og vennskap i oppløsning, må vi diskutere vår plass i denne endrede verdenen—en diskusjon av avgjørende betydning for nordområdene. 

Til tross for langvarige håp om at regionen ville forbli isolert fra problemer andre steder, har de siste tre årene bevist det motsatte og knust illusjonen om et enhetlig arktisk politisk fellesskap.

President Trumps nylige uttalelser om Grønlands fremtid er kanskje bare toppen av isfjellet. 

Andre eksempler inkluderer felles militæraktiviteter mellom Kina og Russland utenfor Alaska, Russlands tilbaketrekning fra Barentssamarbeidet og dets dreining mot BRICS-gruppen for å forfølge sine arktiske ambisjoner. 

Arktisk "samhold", hvis det noen gang eksisterte, er brutt. Tilbake står de europeiske landene, med de nordiske statene i spissen.

En ny Nord-Nordisk tilnærming 

Hva betyr dette for den umiddelbare og langsiktige fremtiden til nordområdene? 

Først må vi akseptere at regionen—så kompleks som den er—har havnet på den strategiske agendaen til verdens stormakter.

Vi kan verken skjerme regionale dynamikker eller ignorere arktiske samtaler som finner sted i Beijing, New Delhi og Dubai. 

For det andre må vi forstå at til tross for denne utviklingen, er det europeiske Arktis ikke verdens sentrum. 

For det tredje må vi være bevisste på denne forskjellen. Vi påvirkes av global politikk, men vi dikterer den ikke. 

For nordområdestatene — kongeriket Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige — så innebærer dette mer samarbeid og mer samspill. Fokuset bør være på de felles nordområdene i de nordiske landene, nord i Norden. 

Denne felles innsatsen bør gå utover bilaterale tiltak eller til og med Nordisk Ministerråd, og ha som mål å nå Europas maktsentre, enten det er Berlin, London, Paris, Roma, eller, viktigst av alt, EU-Brussel. 

Fra 2024 er alle nordiske stater medlemmer av NATO, noe som har skapt store forventninger til hva nordisk samarbeid kan oppnå—ikke bare innen forsvarspolitikk og strategisk planlegging, men også på andre områder. 

Det forventes økt regionalt samarbeid på tvers av landegrensene i nord, utvidet pannordisk infrastruktur og mer forskning og utdanning på tvers av de fem landene. Alt dette er nødvendig – og langt på overtid.

Likevel venter vi fortsatt på konkrete tiltak som kan fremme nordisk "samhold" i nordområdene. Utfordringer for nordisk samarbeid.

Å innlede et nord-nordisk samarbeid høres enklere ut enn det er, og det er det gode grunner til. Til tross for (delvis) delte verdier, historier, språk og kulturer, deler ikke disse landene det samme synet på arktiske og nordområdespørsmål.

Mens København og Reykjavik ser vestover og Oslo ser nordover mot Barentshavet, ser Stockholm og Helsingfors mot Baltikum og nordvest-Russland. 

Men til tross for disse forskjellene, er det på tide at de nordiske landene begynner å opptre mer som en samlet blokk, særlig i møte med dagens geopolitiske utfordringer i spennet mellom Donald Trump, Vladimir Putin og Xi Jinping. 

Alternativet er at fremtiden til nordområdene ikke bestemmes i arktiske hovedsteder—eller for den saks skyld  i nord—men heller i hovedsteder nærmere ekvator. 

Å opptre med enhet kan fremme en mer sammenhengende europeisk, og til og med EUtilnærming til arktiske spørsmål. Dette er relevant i alt fra å avdekke hybride operasjoner til å muliggjøre felles forsknings- og investeringsprosjekter i nord. 

Veien mot et sterkere samarbeid i nord 

I neste uke diskuterer vi den nye virkeligheten i nordområdene på den årlige High North Dialogue-konferansen i Bodø. Dette er det første, men nødvendige, steget mot å bevise at vi – Norden og Europa – ikke er ‘verden av i går’, men heller fremtiden: sammen for å forme en ny Nord-Nordisk tilnærming. 

Stefan Zweig mente at de omveltende endringene i Europa på begynnelsen av 1900tallet ikke bare førte til oppløsningen av den gamle europeiske ordenen, men også tapet av personlig og intellektuell frihet. 

Det betyr ikke at vi skal beskytte det gamle systemet for enhver pris, men heller at vi må være i forkant av diskusjoner om en orden som er avgjørende for vår egen fremtid – både som samfunn og som individer.