Ta hele Nordland i bruk

I juni 2009 oppnevnte Kunnskapsdepartementet et utvalg med oppdrag å utrede samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon i høyskolesektoren i Nordland (Nordlandsutvalget). Dette utvalget la fram sin utredning i januar 2010.

Utvalget hadde som et utgangspunkt en analyse av kompetansen i arbeidsmarkedet i Nordland. Her er det godt synlig at det er stort gap mellom arbeidsmarkedets behov for høyere utdannet arbeidskraft og den faktiske situasjonen. Et viktig samfunnsmål måtte derfor være å legge til rette en koordinert og planmessig satsing for å heve kompetansen i fylket. Særlig stort gap er det innen teknologifag, som slår sterkt ut i industrien på Helgeland og innen leverandørindustri til petroleumsindustri og til marin og maritim industri. Innen offentlig sektor er det også betydelige utfordringen både når det gjelder lærerdekning, helse og omsorg og tekniske tjenester i kommunene

Utvalget slo fast at det er behov for en sterkere styring og samordning av studietilbudene om arbeidslivet i Nordland skal besitte den kompetansen som er nødvendig få å utvikle fylkets potensial.

Utvalget forslo derfor å slå sammen de tre høgskolene i fylket. Høgskolen i Narvik ville etter forslaget få ansvar for all teknologiutdanning i fylket med status som et eget fakultet.

I tillegg forslo utvalget å etablere et antall studiesentra i fylket for bedre å kunne møte behovet for desentralisert utdanning. Etter denne modellen har UIN i samarbeid med vertskommunene etablert studiesentra (Campus) på Mo og på Stokmarknes.

Denne modellen møtte sterk motstand i Narvik og på Nesna, fordi den ville berøre disse institusjonene selvstendighet. Disse institusjonene drøftet imidlertid ikke hvordan behovet for høyt utdannet arbeidskraft i fylket skulle dekkes.

01.01.2011 ble Universitetet i Nordland etablert. Statsråd Tora Aasland gjorde dette til en stor sak for utviklingen av Nordland.

I sommerens debatten om struktur innen høyere utdanning i nord, ser jeg at Universitetet i Nordland er den eneste institusjonen som argumenterer etter de linjer som Nordlandsutvalget trakk opp. Det er bare UIN som snakker om utdanningsbehovet i Nordland, og hvordan dette kan dekkes. De fleste andre har andre argumenter for å være for eller mot en Nordlandsmodell ut fra en institusjonspolitisk begrunnelse.

Så er det noe med geografi. Om en snur Nordland om Bindal vil fyret på Andenes nå til Gardermoen. Om en gjør samme øvelsen med Nord-Norge kommer Nordkapp til Hamburg. Jeg skal om noen dager reise Oslo – Alta og Alta – Bodø. For billetten Oslo – Alta betaler jeg kr 699, men jeg for strekningen Alta – Bodø betaler kr 4144.-. Dette er bare halve Nord-Norge.

Fusjoner må ha en begrunnelse ut fra at den gir bedre og mere effektiv utnyttelse av de ressursene som brukes på utdanning og forskning i nord. Fusjoner i offentlig sektor har store kostnader. Fusjoner der alle institusjonene i nord skal med vil ha store kostnader grunnet store geografiske og næringsmessige ulikheter. Universitetet i Tromsø ser mot Arktis, mens Universitetet i Nordland ser mot næringslivet i regionen og mot samarbeidspartnere i Europa inklusive Russland. Det er også slik at industrien på Helgeland har sine sterkeste teknologiske samarbeidstradisjoner med miljøene i Trondheim. Fiskeri- og havbruksnæringa med tilhørende mat- og leverandørindustri har sitt største potensial i Nordland.

Nordlandsutvalget påpekte at Nordland trenger en mer koordinert kompetansesatsing for å utløse sitt potensial. Her trengs både teknologer, biologer og økonomer. Nordland er stort nok som fusjonsenhet. Ett nordnorsk universitet vil bli Norges største i utstrekning og utrulig dyrt å drifte. Om det er et godt grunnlag for å utvikle topp internasjonal kvalitet på forskning og utdanning har jeg ikke sett noen argumenter for. Et godt samarbeid mellom miljøene i nord er viktig, men det er også viktig for miljøene i nord å samarbeide med miljøer i sør og ellers i verden.