Slipp Nord-Norge inn i regjeringen

At Fremskrittspartiet går ut av regjeringen betyr neppe mye for den nasjonale nordområdepolitikken. Forventninger om at en ny finansminister skal være mer slepphendt enn Siv Jensen er ikke realistisk. Høyre ender garantert opp med finansministerposten, og Høyre verken har mere penger eller vil bruke mere penger enn det Fremskrittspartiet i regjeringen var villig til å gjøre.

Innvandring

Det betyr at arbeidet for økte investeringer i for eksempel nordnorsk infrastruktur vil sitte like langt inne i neste års statsbudsjett som i årets.

En mulig mer langsiktig effekt av FrPs regjerings-exit kan være økt innvandring. Det vil i så fall kunne komme Nord-Norge til gode. En ekstremt streng innvandringspolitikk har i løpet av de siste årene bidratt til en stagnasjon og etter hvert nedgang i folketallet nord.

De tre partiene som blir igjen i regjeringen, Høyre, Venstre og KrF, har imidlertid forpliktet seg til å følge Granavollerklæringen også etter at FrP har gått over i opposisjon. Granavollerklæringen er regjeringens politiske plattform, og det svært så fyldige og strenge kapittelet om innvandring er langt på vei diktert av FrP. Dette var partiets fanesak under regjeringsdannelsen, og lever altså videre som en del av både Venstres og KrFs plattform også i den nye regjeringen.

Uforpliktende

I nordområdepolitikken har FrP knapt vært noen pådriver, og formuleringene i Granavollerklæringen er generell og uforpliktende. Det er vanskelig å finne knagger i dette kapitlet som kan forplikte en ny finansminister.

Dermed gjenstår det bare et virkemiddel for å styrke innsatsen i nord, og det er å slippe flere nordlendinger til i regjeringen.

I dag har Nord-Norge en statsråd, forsvarsminister Frank Bakke Jensen, og statssekretærene Geir Inge Sivertsen i Nærings- og fiskeridepartementet og Allan Ellingen i Samferdselsdepartementet. Ellingsen må ut av kontoret fordi sjefen, Jon Georg Dale, slutter.

Regjeringskabalen er innviklet, og svært mange hensyn skal ivaretas. Samtidig forventes det at Erna Solberg kutter i antall departement, og dermed også reduserer antall statsråder. Basert på styrkeforholdet vil Høyre ta de fleste statsrådspostene, mens Venstre og KrF skal kjempe om relativt få posisjoner.

Seg selv å takke

Inn i disse posisjonene skal partienes tungvektere, det skal balanseres mot kjønn og erfaring, og ikke minst geografi. Med en firepartiregjering har geografi, ikke minst i forhold til Nord-Norge, tapt for de andre kriteriene.

Til høsten legges det fram ei stortingsmelding om nordområdene, fordi Nord-Norge er en tung økonomisk motor og fordi landsdelen utgjør landets «viktigste strategiske ansvarsområde».

Det er i seg selv grunner nok til å styrke representasjonen fra nord når kabalen legges. Det handler både om å sikre nødvendig kunnskap om dette området og å sikre en politisk legitimitet i en landsdel som står overfor store utfordringer når det gjelder befolkningsutvikling.

Det er partiene selv som utnevner sine statsrådemner, og de har derfor bare seg selv å takke dersom de ikke har dyrket fram sterke nok kandidater til å gå inn i en regjering.

Svaret får vi i løpet av kort tid.