«Seeds on Ice»: En hyllest til frøhvelvet, Svalbard og Norge

Verdens viktigste bank, har det blitt kalt, frøhvelvet på Svalbard, der millioner av frø fra alle verdenshjørner ligger trygt forvart. Enestående internasjonalt samarbeid og velvillige norske myndigheter gjorde det mulig å realisere drømmen om en «forsikringspolise for menneskeheten». Nå har en av hovedpersonene bak hvelvet skrevet bok om prosessen og sin kjærlighet til Svalbard.

Amerikanske Cary Fowler har brukt mye av sitt liv til å studere det som ikke lenger finnes, nemlig de millioner av frø og genetisk materiale som er gått tapt i løpet av siste århundre. Fowler, som opprinnelig er sosiolog utdannet ved Uppsala-universitetet, har det meste av sin karriere arbeidet med biologisk mangfold. Han har i flere tiår vært en viktig pådriver for å sikre at fremtidige generasjoner får tilgang til materiale som kan sikre framtidens matvareproduksjon. Nå har han gitt ut boken «Seeds on Ice», en hyllest ikke bare til frøhvelvet, men også til naturen og menneskene rundt.

Dette er mitt «kjærlighetsbrev til Svalbard…til frøhvelvet» og til troen på at «biologisk mangfold (..) er menneskehetens felles arv», skriver Fowler. Boken har fått betydelig oppmerksomhet i amerikansk presse, og har blant annet blitt omtalt i Washington Post og i National Public Radio’s Diane Rehm Show. Fowler er en populær foredragsholder og er kanskje mest kjent i USA gjennom sine TED-talks, som denne.

Naturkatastrofer, krig og klimaendringer har satt Fowlers tema ettertrykkelig på dagsorden, og boken gir en lettfattelig og urovekkende oversikt over hvor mye som har gått tapt i løpet av det siste århundret. Mens det i USA i 1903 eksisterte 287 varianter av gulrøtter, og 408 tomatsorter, er tallene for 1983 henholdsvis 21 og 79.  På 1800-tallet fantes 2600 sorter pære – i dag er det rundt 300 igjen. Om utviklingen fortsetter med samme fart, vil det få dramatiske følger for jordbrukets evne til å bevare genetisk materiale. Det kan bety at det blir vanskeligere, kanskje umulig, å utvikle nye plantevarianter som kan overleve utfordringer som tørke og sykdommer. Skulle en av verdens viktige matplanter bli angrepet av sykdom, kan den genetiske motstandskraften ligge gjemt i en annen variant av planten. Derfor kaller jordbrukseksperten Sir Peter Crane i sitt forord i boken frøhvelvet for en «forsikringspolise for framtiden i globalt landbruk».

9/11-katastrofen i 2001 og orkanen Katrina som forårsaket flom og enorme ødeleggelser i Louisiana satte fart på bekymringene rundt verdens frøbanker. Ikke bare var en rekke av de regionale bankene i elendig forfatning, men mange dem lå også i områder der utfordringene står i kø, i land som Syria, Peru, Colombia og Nigeria. Cary Fowler fikk i oppgave å lede en komitee som skulle vurdere mulighetene for en sentralbank der man kunne sikre duplikater av frøene som lå på risikable lagringsplasser rundt om i verden. Han forventet skepsis:

Konstruere «et rom for å lagre frø på innsiden av et fjell i nærheten av Nordpolen? Tuller du?», var svaret han ventet fra offentlige myndigheter. Men til Fowlers overraskelse sa Norge ja.

Nordiske forskere hadde allerede erfaring med lagring på Svalbard, der den nordiske frøbanken hadde holdt hus i en nedlagt gruvegang siden 1980-tallet. Ideen om å utvide gruvegangen til å kunne omfatte frø fra andre land hadde også vært lagt fram, men hadde støtt på uovervinnelige utfordringer som strakte seg fra finansiering til eierskapsforhold. Og i internasjonale forskerkretser var man heller ikke overbevist om at en gammel gruvegang var det sikreste tilholdsstedet for slikt dyrebart materiale.

Heller ikke gruveeksperter på Svalbard var overbevist om at dette var lurt. Fowler forteller om komiteens første besøk på Svalbard, der han ivrig og entusiastisk møtte erfarne gruvearbeidere som umiddelbart skjøt ned ideen om ytterligere lagringsplass i gamle tuneller.  «Ras! Eksplosjoner! Fukt!»  «A terrible idea!» Budskapet var krystallklart, og Fowler og hans komité var like ved å snu i døra og ta første fly tilbake til fastlandet igjen. Men heldigvis ble det kontante avslaget fulgt av en ny og bedre idé: Hva med å lage et helt nytt byggverk, en ny tunell, på sikker grunn, i solid fjell? Fowler og komiteen fattet nytt mot.

Mange gode idéer og mye ildsjelvirksomhet senere ble første spadetak på Svalbard tatt av de nordiske statsministrene i 2007.  Norge skulle stå for selve byggverket, som kom til å koste 9 millioner dollar. Den nordiske genbanken skulle ta seg av den daglige driften. Framtidige driftsutgifter ble sikret ved et samarbeid med Global Crop Diversity Trust, et fond som allerede var stiftet for å sikre artsmangfold «til evig tid». Spørsmålet om hvem som skulle ha eierskap til frøene var løst ved en allerede inngått internasjonal avtale som sikret at hvert land eide sine «innskudd» av frø. Kun eget materiale skulle kunne hentes ut av banken. Hvelvet skulle bli romslig, lettstelt og om ikke evigvarende, så i hvert fall nesten. Et skattkammer der frø kunne hentes ut og brukes etter hundrevis, kanskje tusenvis av år. Første uttak ble gjort i 2015, av syriske ICARDA, som kunne få tilbake duplikatfrø tapt på grunn av krigen.

- Frøhvelvet er ikke det viktigste i det daglige arbeidet med å sikre framtidas matproduksjon. Det er det de levende plantebankene som er, påpeker Åslaug Marie Haga, direktør i Global Crop Diversity Trust.

- Det er de som sørger for at bønder og forskere får det de trenger. Men frøhvelvet er viktig som back-up, og så er det en fantastisk kommunikasjonsplattform. Fowlers bok gir et levende bilde av prosessen som gjorde at hvelvet ble en realitet, og den gir et enestående utgangspunkt for å snakke om plantegenetisk mangfold, vår viktigste naturressurs, sier Haga, som mener boken er et strålende bidrag til å sette temaet på dagsorden.

I dag ligger nærmere en million dyrebare frøpakker fra alle verdens land trygt forvart bak frosne dører i fjellet ovenfor flyplassen i Longyearbyen.

Prosjektet hylles som et sjeldent forutseende internasjonalt samarbeidsprosjekt, og som med de fleste vellykkede prosjekter er det mange som påberoper seg farskapet. Hvorvidt Fowler var så avgjørende i prosessen som han selv fremstiller det, er en diskusjon vi ikke skal ta her. Sikkert er det i hvert fall at han har en betydelig del av æren for at frøhvelvet ble virkelighet, og at han med denne boken lar publikum få innblikk i en prosess som viser norsk lederskap og internasjonalt samarbeid på sitt beste. Vakkert akkompagnert av Mari Tefre og Jim Richardsons fotografier, er denne boken en hyllest til Frøhvelvets unike historie og naturen og menneskene som omgir det. Og en fascinerende innføring i hvorfor dette bankhvelvet er det viktigste av alle.