Arne O. Holm mener Sanksjonene mot Russland bestemmes av våre egne behov
Gasstankeren Vladimir Voronin ankret opp utenfor kysten av Honningsvåg 15. april 2023. (Foto: Kjell-Bendik Pedersen)
Kommentar: Et 20-talls norske bedrifter er under etterforskning for brudd på sanksjonene mot Russland. Samtidig ankrer russiske gasstankere opp i norske havner og fyller den russiske krigskassen med euro og dollar.
Det siste tilsynelatende helt legalt. Det første kan gi høye bøter og i verste fall fengsel for de involverte.
Vekker mindre oppsikt
Tankskipene, som eksporterer russisk gass via Norge, vekker mindre oppsikt enn russiske trålere som ligger til kai i utvalgte norske havner.
Norge følger, med få unntak, EUs sanksjonspolitikk mot Russland. Gass står ikke på denne lista. Det gjør tekniske tjenester til russiske fiskebåter.
Bakgrunnen er åpenbar. Europa klarer ikke å erstatte den russiske gassen, men klarer seg fint uten skipsverft langs kysten av Finnmark. Det er sanksjonsregimenes enkle logikk.
Det ene er lovlig, det andre kan gi fengselsstraff.
Brudd uakseptabelt
Og for å unngå enhver misforståelse. Ethvert brudd på sanksjonsbestemmelsene er uakseptabelt, enten det skjer i Drøbak eller nord i Norge.
I stedet for å sanksjonere gass, har EU forsøkt å sanksjonere skipene som frakter gass fra Sibir til markedene i Europa. Det er her forskjellen mellom teknisk til hjelp til fiskebåter og betjening av store LNG-skip oppstår.
Gassen som Novatek, et russisk-dominert selskap sanksjonert av USA og noen EU-land, produserer for det europeiske markedet, har fram til nylig blitt fraktet i russiske skip på svært lange kontrakter.
Skipene, som High North News har dokumentert, er fortsatt de samme. De har sågar samme navn og de samme kontraktene.
Men de er ikke lenger russisk. Hadde de det vært, ville enhver hjelp i norsk havn ha vært sanksjonert. De ville også vært vanskelig, for ikke å si umulig å forsikre skip og last.
Rederne så sanksjonene komme, og kom dem i forkjøpet, slik redere ofte har for vane.
Døpt på nytt
Da «Vladimir Voronin», i følge våre undersøkelser, byttet mannskap i Honningsvåg 15. og 16. april, var det russiske skipsregistret byttet ut med det franske skipsregistret Bureau Veritas. Forsikringen var også i orden. Det sørget forsikringsselskapet Skuld, med base i Oslo, for.
Akkurat det samme var situasjonen for «Eduard Toll», som la seg til utenfor Honningsvåg 14 dager senere. Også denne gangen handlet det om mannskapsskifte.
Begge skipene seilte under Bahamas-flagg.
Det er ikke bare en historie om kjappe redere.
Hvorvidt det også ble proviantert eller ytet annen bistand, vil ingen kommentere. I det samme området som de nydøpte, franske LNG-skipene byttet mannskap, ble det før sanksjonene gjennomført omlastning av gass fra russiske tankere til vestlige skip.
I det denne kommentaren skrives ligger «Vladimir Voronien» i Nordsjøen på høyde med Tromsø. Skipet er på vei nordover i 19,6 knops fart. «Eduard Toll» seiler i Karahavet, nord for Sibir.
Utenfor Honningsvåg er det den norske fiskeflåten som dominerer.
Rederne er eksperter
Ankringen og mannskapsbyttet utenfor Honningsvåg er tilsynelatende helt legal, og forteller den samme historien som da apartheid-regimet Sør-Afrika ble sanksjonert på 1960-tallet. Den gang som nå var Internasjonal shipping nærmest eksperter på å omgå både sanksjonenes mål og sanksjonenes hensikt.
Den russiske fisketråleren Nord tral til kai i Kirkenes, Øst-Finnmark, like ved Kimek sitt verftsområde. (Foto: Astri Edvardsen)
Dette er ikke bare en historie om kjappe redere. Det er også en historie om et Europa som er avhengig av russisk gass, og som derfor fortsetter å fylle den russiske krigskassen med kapital til å finansiere ammunisjon for å fortsette krigføringen mot Ukraina.
Jeg vet ikke om eksempelvis skipsverftet Kimek i Kirkenes, et av verftene som er i politiets søkelys, har brutt sanksjonsreglene. Det får vi vite når PST har avsluttet sin etterforskning.
Men jeg vet at dersom Kimek eller andre verft hadde ytt bistand til tidligere russiske gasstankere under Bahamas-flagg, i stredet for til russiske trålere, ville kanskje det meste vært i orden.
Uansett hvor russisk eierne hadde vært. Og hvor stor betydning det ville hatt for den russiske krigsmaskinen.
Det er ikke et forsvar for eventuell brudd på de internasjonale sanksjonsbestemmelsene. Det er snarere en oppfordring til å sanksjonere der det svir mest, ikke bare der det gir minst ubehag for de sanksjonerende landene.
