Russlands nye Svalbard-satsing: – Vil hindre militær virksomhet

De siste årene har det konkrete grunnlaget for det russiske nærværet på Svalbard endret seg.

– For Russlands del dreier det seg i hovedsak om næringsutvikling på land fordi kullvirksomheten i gruvebyen Barentsburg ikke har fremtiden for seg, forklarer Arild Moe.

Han er statsviter og seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt, og jobber med Russland-saker, energipolitikk og nordområdene.

Kulldriften har tradisjonelt vært Russlands grunnlag for aktivitet og nærvær på Svalbard. Etter hvert som denne næringen er blitt innskrenket, har også befolkningen i det russiske samfunnet 40 kilometer sørvest for Longyearbyen, blitt redusert.

Fra å ha rundt 2500 innbyggere på slutten av Sovjet-perioden, er det under 500 i dag.

– Samtidig har ikke russiske myndigheter jobbet særlig hardt for å opprettholde næringen, fordi åpning av en ny gruve ville være svært kostbart, sier Moe.

Nylig deltok Moe på en debatt i regi av den russiske tenketanken Alexander Gorchakov Public Diplomacy Fund, der temaet var "Svalbard: fortiden og fremtiden for internasjonalt samarbeid". Både russiske og norske eksperter innen internasjonale relasjoner, historie, økonomi og forskning bidro til debatten.

Nytt lys

Nedbygging av kulldriften har pågått over mange år, men til High North News forklarer Moe at omstilling av Barentsburg er et tema som russerne har skjøvet foran seg. Men med de senere års økte politiske fokus på Arktis fra Russlands side, framstår også Svalbard nå i et nytt lys.

Et av militær art.

Barentsburg er ei russisk busetting på Svalbard, rundt 60 kilometer frå Longyearbyen. Det er ikkje vegforbindelse mellom dei to bygdene. Russarane har drive gruvedrift her sidan 1932. (Alle foto: Line Nagell Ylvisåker).

– Russland ønsker et nærvær på Svalbard av sikkerhetspolitiske grunner, sier Moe.

– De vil være på Svalbard for sikkerhets skyld. Så når kulldriften er over, hvordan skal de da opprettholde dette nærværet for å forsikre seg om at andre land ikke starter aktiviteter av militær art? Turisme og forskning kan ikke erstatte kull, men er nok til å begrunne et nærvær, sier statsviteren.

Voksende misnøye

– Hvordan forholder den norske forvaltningen av Svalbard seg til dette?

– Fra Russlands side er det en voksende misnøye og flere gnisninger fordi norske myndigheter er restriktive med å gi utvidede tillatelser til Russland når det gjelder tilgang områder utenfor Barentsburg. Norsk svalbardpolitikk er sterkt preget av naturvern, sier Moe.

I dag må man søke om transport via helikopter for hver tur, og så langt har den russiske næringa kun hatt lov til å ta i bruk helikopter når det er nødvendig for frakt til og fra Barentsburg og den andre russiske byen på Svalbard, Pyramiden.

Kjepper i hjulene

Men Russland finner begrensninger i hvor det kan flys og av hvem urimelige, og gjentar spørsmålet, sist i et brev fra utenriksminister Lavrov til utenriksminister Ine Eriksen Søreide, i forbindelse med hundreårsjubileet for traktaten i fjor.

For nettopp disse restriksjonene stikker kjepper i hjulene for Russlands ønske om nye satsingsområder. Moe peker på at naturvern er en av paragrafene i Svalbardtraktaten av 1920, hvor Russland er en av 45 parter.

De fleste som driver innen turisme på Svalbard, baserer næringen på bruk av båt der turister kan gå i land på godkjente områder. Å ta i bruk helikopter til turisme er absolutt utelukket, ifølge norske myndigheter. Også til forskningsformål er det sterke restriksjoner.

Moe sier at dette vet russerne svært godt, og at de aldri vil velte Svalbardtraktaten over dette.

Ingen særstilling

Men det ligger mer bak misnøyen, for ifølge Arild Moe, mener Russland at de har en særstilling i forhold til Norge og Svalbard, hvor norske regler begrenser nysatsingene mer enn nødvendig.

Norge på sin side, kan ikke gi Russland særbehandling i forhold til de andre nasjonene i Svarbardtraktaten. Det ville være et brudd.

– Russland skiller seg prinsipielt ikke ut, men er kun ett av de 45 landene, presiserer Moe.

– På hvilken måte mener Russland at de er annerledes enn de andre?

– Det går på den historiske bakgrunnen, den geografiske beliggenheten og det faktum at Russland er det eneste land, ved siden av Norge, som har hatt omfattende og langsiktig aktivitet på øygruppen. Men om Norge gir etter for russiske særkrav, må de også likestille de andre landene.

Et uønsket paradoks

Det er et paradoks for russerne og en utvikling de neppe ønsker. Likevel mener russerne at Norge har mulighet til å utvise fleksibilitet uten å bryte traktaten.

Svalbardtraktaten regulerer nemlig ikke forskning og traktatpartene har verken en rett eller likerett til å utøve forskningsaktivitet på øygruppen.

– Men er militarisering av Svalbard et reelt problem om ikke Russland får nytt fotfeste på Svalbard?

– Nei, dette har ikke vært et tema på mange år og Norge følger traktaten nøye. Det er også viktig at ingen egentlig trenger en flyplass på Svalbard av militære grunner lengre. Nå handler det mer om nyanser og tolkninger av traktaten. Fra russisk side ansees det som et brudd å vise militær uniform på Svalbard. Mens det fra norsk side handler om at du ikke kan etablere militære anlegg, sier Moe.

Han legger til at dette ikke er et stort tema i dag, men at Russland vil være helt sikre på at dette ikke skjer.

– Hvordan er forholdet mellom Norge og Russland på Svalbard i dag?

– Russland anerkjenner Norges suverenitet på Svalbard og vil ikke oppføre seg slik at traktaten kollapser. Dersom det skulle skjedd ville det utløse en aktivisering av andre land som Russland ikke er interessert i. Derfor er norsk suverenitet på Svalbard er en god løsning for Russland, avslutter Moe.