Arne O. Holm mener: Russlands krig mot Ukraina har delt Norge i to

Read in English

I tre dager har jeg deltatt på en konferanse med den talende tittelen «Arctic Security Conference 2024». I trygg avstand fra grensa til Russland har politikere, militære ledere, forskere, journalister og andre diskutert den sikkerhetspolitiske situasjonen i nord.

Konferansen var arrangert av Fritjof Nansen Institute i samarbeid med en rekke nasjonale og internasjonale organisasjoner og institusjoner.

I Oslo, ikke i nord

Å legge konferansen til Oslo, og ikke til nord, er et ærlig forsøk på å vekke den delen av befolkningen som fortsatt tror at økte priser på leverpostei og potet er den største utfordringa vi står overfor. Om det lykkes, gjenstår å se.

I nasjonale nyhetsmedia vil Russlands krig mot Ukraina fortsatt handle om det som skjer i Ukraina.

Det som truer vårt eget land, eller i Finland som også grenser mot Russland, vil sjeldent rekke nyhetsoppleserne til anklene.

Det står i skarp kontrast til det som med full rett må kunne kalles en reell mulighet til at Russlands krig sprer seg til Arktis.

Spredningsfaren ligger ikke, som blant annet utenriksminister Espen Barth Eide understreket, i Arktis.

Den overhengende fare handler for eksempel om misforståelser eller uhell mellom land som i dag mangler vesentlig kunnskap om hverandre. Alle politiske kanaler er stengt. Hva Putin tenker blir i beste fall en mer eller mindre kvalifisert gjetning.

På samme måte som Putin syn på hva vesten tenker verken er rasjonelt eller kunnskapsbasert.

Summen av ekspertise

Summen av ekspertisen som var samlet på konferansen konkluderte med at det ikke er noen overhengende fare for militær konfrontasjon i nord, men at situasjonen er svært uforutsigbar.

Derfor understreket for eksempel statssekretær Maria Varteressian, også hun i utenriksdepartementet, flere ganger at regjeringens viktigste oppgave er å sørge for at folk i nord, og da særlig i Finnmark, kan leve i trygghet.

Legg så til at alle politiske beslutninger som angår Nord-Norge for tida er basert på sikkerhetspolitiske vurderinger. Det handler mindre om regionale behov og strategier. Det handler om hva som tjener nasjonal sikkerhet.

Dette er en ny situasjon både for nordområdene og for arktiske nasjoner. En utvikling som startet i 2014, med annekteringen av Krim, og som for alvor ble bestemmende for utviklingen etter invasjonen av Ukraina i 2022.

Med dette bakteppet, er det nærmest ubegripelig at det ikke tas politiske grep for å styrke sivilsamfunnet i nord. Jeg har ikke tall på hvor mange av talerne som understreket nødvendigheten av at det bor folk i nord, at det finnes et operativt næringsliv og robuste lokalsamfunn.

Hvor det sviktet

Illustrerende, kanskje, når statssekretær Varteressian på spørsmål om hvor den politiske innsatsen i nord har vært svakest, peker på befolkningsutviklingen. Eller som hun sa når hun skulle beskrive hvor politikken har sviktet:

– Å finne ut hva som skal til for at folk skal flytte nord. Vi har pekt alt for lite på betydningen av folk. Det er det viktigste. Uten folk kan vi bare glemme å snakke om sikkerhetspolitikk.

En uttalelse som både er oppsiktsvekkende ærlig og samtidig gjenkjennelig for oss som bor i nord. For kunnskapen som leder fram til denne konklusjonen er velkjent og har vært beskrevet i flere tiår, og med stadig større styrke etter hvert som Russland har ladet sine drepende våpen.

Som for å understreke alvoret stengte Russland luftrommet på grensa til Norge dagen før konferansen. Angivelig fordi ukrainske droner angrep disse for Russland så strategisk og militært viktige områdene i nord.

Fra før vet vi at russiske krigsfly har tatt av fra samme område for å delta i krigen mot Ukraina.

I full gang

For å si det i klartekst. Krigen er allerede i full gang på grensa til Norge – og Finland. Det er noe ganske annet enn en priskrig på leverpostei og potet.

Ubegripelig, som sagt, at ikke dette utløser en felles politisk innsats i det som et enstemmig Storting gang på gang har kalt og kaller Norges viktigste strategiske satsingsområde.

Parallelt med nyhetene om droneangrep like ved grensa mellom Norge og Russland får vi nesten daglig nyhetsmeldinger om et helsevesen i dyp og tilsynelatende uløselig krise i Finnmark, kontinuerlig mangel på linjenett for å frakte strøm til de som trenger det, en fiskeindustri i Gamvik og Mehamn som i løpet av et par dager kollapset fullstendig og sendte sine ansatte ut i permanent arbeidsledighet i ei tid hvor befolkningen fortsetter å forflytte seg sørover.

Gjøres det så ingen ting?

Slo seg på brystet

Tja. Regjeringa slo seg lenge på brystet da den innførte gratis barnehager i Finnmark og deler av Nord-Troms.

I den grad dette ville ha noen som helst effekt ble denne effektivt torpedert da den samme regjeringa like etter innførte et tak på 2.000 kroner for barnehager i Oslo og resten av landet, eller 1.500 kroner i litt mindre urbane strøk.

Disse 1.500 kronene skulle lokke nordlendinger til å bli værende, og «søringer» til å flytte nordover.

Det finnes flere slike eksempler. De er velmenende, men har det til felles at de knapt gjør inntrykk verken på de som flytter eller de som skulle lokkes nordover. Effekten av tiltakene oppdages ikke om de så legges under et mikroskop.

Når «alle» er enig i at det er gjort for lite eller ingen ting for å bygge sterke lokalsamfunn i nord, er det komplett uforståelig at ikke dette utløser en tverrpolitisk anerkjennelse av at Russlands krig i Europa, på grensa til Norge og Finland, krever ekstraordinære tiltak og løsninger i nord.

Ikke av hensyn til befolkningen i nord, men av hensyn til nasjonal og europeisk sikkerhet, i ei tid hvor blodtørstige diktatorer har som fremste ambisjon å legge deler av Europa under seg.

Red.anm.: Arne O. Holm ledet en debatt om journalistikk i Arktis under konferansen.