Prokhor Gusev gestikulerer ivrig. Det blir ei slags oppvarming til forestillinga som han snart skal framføre på kveldens hjemmeteater i Kristin Nygaards gate, Kirkenes. Under Pikene på Broens festival Barents Spektakel, er Gusev en av rundt 30 russiske uavhengige kunstnere som bidrar til programmet.

De aktive hendene uttrykker både kunstnerisk energi – og understreker krigsmotstand, ettertanke og bekymring for framtida. Nylig rundet Russlands krigføring mot Ukraina ett år, og Gusev opplever et uoverskuelig limbo.

– Jeg føler at februar 2022 vil vare fram til krigen blir slutt. Det kan ikke bli noen reell framtid eller komme noen virkelige nye år så lenge krigen pågår, sier han. 

I høst forlot Gusev sitt hjemland sammen med sin kone. De er begge skuespillere og teaterregissører. Etter et opphold i Kasakhstan, gikk deres eksilreise til Tromsø og residensopphold ved Davvi – Senter for scenekunst.

Gusevs vei enda lenger nord til grensebyens Spektakel går gjennom Theatre of Resistance – et russisk teaterfellesskap som er spredt verden rundt, men forent i motstanden mot krigens vanvidd. Innenfor denne rammen har han kommet i kontakt med andre russiske eksilkunstnere og sammen har de skapt ny scenekunst. 

Men før ‘sceneteppet’ skal gå opp, rekker Gusev å fortelle om flere av sine prosjekter.

– Nå er det viktigste for meg å være så åpen og høylytt som jeg kan – og da snakke om Ukraina-krigen, den innenrikspolitiske situasjonen i Russland, min migrasjonserfaring og samtidskunst på teaterscenen i denne spesielle tida. 

Vrir på stillheten

I antikrig-prosjektet ‘Et liv – et menneske – et minutt’ (1 жизнь – 1 человек – 1 минута), setter Gusev søkelys på sivile ofre for den russiske aggresjonen i Ukraina.

Med seg har han frivillige ved Sakharov-senteret i Moskva, som viderefører arven etter den sovjet-russiske kjernefysikeren og fredsprisvinnende menneskerettighetsaktivisten Andrei Sakharov.

– Dette tar utgangspunkt i konseptet med et minutts stillhet for å minnes de døde. Men poenget er å bryte stillheten fordi mange i Russland er stilltiende rundt krigen i Ukraina. Daglig legger vi ut et innlegg på Instagram med opptak av hverdagslyder som en påminnelse om at stadig flere ikke lenger kan høre lyden av fredelig hverdagsliv fordi de har blitt drept. Vi videreformidler også tall på antall sivile døde og skadde i krigen fra kontoret til FNs høykommissær for menneskerettigheter. Tusentalls menn og kvinner, gutter og jenter.

Da prosjektet ble startet 20. april var det 2104 bekreftede sivile dødsfall tilknyttet Russlands fullskala invasjon. Nå er tallet nær firedoblet.

Over 8100 ukrainere kan ikke lenger høre lydene av summende gateliv, småprat på bussen, bølger som bruser og måser som skriker, barn som ler på lekeplassen, fingre som klimprer på tastaturet, sleiva i kasserollen – hverdagslydene som Gusev og hans team minner om at kun er de levende forunt.

– Jeg vil holde fram med dette prosjektet til Ukraina-krigen er over. Med et minutts stillhet for hver døde person per dag, må det nå vare i over 22 år. Når man forstår hvor mange som er drept i krigen og hvor mange minutter vi må være stille for å minnes hvert liv, kjenner man virkelig på denne tragediens dimensjoner. 

Han pauser. Vi lar det begge synke dypere inn.

Parallelle virkeligheter

Så er scenen satt for forestillinga 80 grader. Teateret er en mørklagt, kjølig kjellerstue – og vi tilskuere har tatt skoene av, men beholdt vinterjakkene på.

Gusev kommer inn gjennom ytterdøra, bærende på et tomt kattebur. Psss, psss, psss, lokker han. Men det er ingen katt å finne. Den måtte bli igjen i hjemlandet.

Med levende bilder og lyd, framført med en liten prosjektor og mobilen, tar Gusev så oss med både lenger nord til iskalde farvann – og øst i Russland. Vi får innblikk i reelle menneskers tilværelser. 

Den russiske marinegeologen Alena er på forskningstokt i Polhavet. Gjennom høsten brevveksler hun i dagbokform med kunstneren Polina i byen Tula, sør for Moskva. Dialogen er gjort om til podkast.

Frostbitt, konflikter med kollegaer, ensomhet og lengsel, krig og mobilisering, mørketid og mørke tanker. Dette og mer får vi høre om mens Gusev projiserer en vislende vind og et gnistrende bål bortover stueveggene og oppover taket.

Fra veggflaten snakker også en ettertenksom animert hund i sort-hvitt til oss. «Noen ganger. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ingenting visste», sier den bedrøvet på russisk.

Forbundet på tvers av grensene

– Med denne forestillinga prøver vi å dele følelsene og tankene til russiske opposisjonelle – og formidle atmosfæren i Russland der man må fokusere på å overleve hvis man er krigsmotstander. Stykket skildrer ensomhet i denne svært tragiske tida, men handler også om levende grensekryssende forbindelser mellom mennesker, sier Gusev.

Selv er han i dette tilfellet bindeledd mellom publikum i Kirkenes, Alena i Polhavet, Polina i Tula, som har regissert forestillinga – samt de andre russiske medskapere i Theatre of Resistance, som nå holder til i Kasakhstan, Sør-Afrika og Tyrkia.

Forestillinga ble først framført i nettopp Tula, og skal på ny settes opp der denne måneden. Og der som her, avrundes seansen med at publikum inviteres til å skrive brev til Alena og komme med innspill til neste oppsetning av stykket.

– La oss bygge broer med papir og blyanter, og arbeide for fred – noe som er det viktigste nå for tida, sier Gusev.

Regimets lange klør

Å problematisere krigen og advokere for fred med frie ytringer var ikke mulig i hjemlandet.

Ved teateret som Gusev jobbet ved i Moskva ble det raskt klart at eksplisitt kunstnerisk brodd mot krigføringen ikke gikk under politiets radar.

– Vi satte opp en antikrig-forestilling i april og planla om flere framføringer utover våren, men myndighetene satte en stopper for det. Flere produksjoner ble også kansellert av politiet fordi vi som lagde dem gikk med grønne bånd, som symboliserer krigsmotstand. Sensuren ble stadig strengere og kritikk stadig farligere. Dermed måtte vi skape mer implisitt og undergrunnsbasert kommunikasjon som myndighetene ikke så lett kunne forstå og ta oss for. Men vi fryktet hele tida at politiet skulle banke på døra og ta oss med, sier han.

Siden 24. februar 2022 har over 19.500 personer blitt pågrepet for antikrigsprotest i Russland, ifølge menneskerettighetsorganisasjonen OVD-info. For å spre «desinformasjon» om hva det russiske militæret foretar seg i Ukraina, vanker det bøter og opptil 15 års fengselsstraff. Til nå er 461 mistenkte og domfelte i antikrigssaker.

Livline

Gusev og kona var også ekstra utsatte. Han har en transkjønnet identitet – og ekteparet var frivillige i OVD-info som gir juridisk hjelp til LHBT+-personer og politiske aktivister.

I høst ble russisk lovgivning som retter seg mot seksuelle minoriteter og kjønnsminoriteter strammet ytterligere inn. Alle offentlige uttrykk for LHBT+ er i praksis forbudt, og kan straffes med høye bøter. Siden slik lovgivning ble introdusert i 2013, har også trakassering og vold mot dette miljøet økt kraftig.

– Etter krigens utbrudd diskuterte vi det å forlate landet. Men med lave lønninger som kun dekker husvære og mat, hadde vi rett og slett ikke økonomi til å dra på egen kjøl. Vi begynte å sende ut våre CV-er for å få residensopphold eller jobb i andre land. I slutten av november fikk vi tilslag hos Davvi – og dette ble vår redning.

Likevel ustø grunn

Imidlertid er denne livlinen i spill da Gusevs kone står i fare for å miste sin oppholdstillatelse.

– Ved den norske grensen oppsto det en misforståelse. Hun har også residensopphold ved Davvi og hadde invitasjonen fra senteret, men grensevakten bestemte at det var en jobbkontrakt. I forlengelsen ble det opprettet en sak for å trekke tilbake hennes Schengenvisum, som nå er til vurdering hos Utlendingsdirektoratet, forteller han og fortsetter:

– For henne og oss vil det å miste oppholdstillatelse og havne tilbake i Russland være ekstremt farlig. I lys av min transkjønnede identitet og vår aktivisme, vil en retur kunne være synonymt med død.

Så selv om ekteparet har stor sans for den nye tilværelsen i Tromsø, gnager denne usikkerheten rundt framtida i bakhodet. Det samme gjør hjemlandets krigføring.

– Byen minner meg om Coca Colas julereklame med alle lysene, snøen, roen og små, koselige hus. Men jeg kjenner meg ikke rolig og trygg på grunn av uvissheten vi står overfor og omstendighetene i verden. Krig pågår. Folk dør.

– Jeg er også bekymret for mine foreldre i Russland fordi mine ord her kan bli veldig farlige for dem. Det eneste jeg vet med sikkerhet, er at jeg må lage kunst hver dag.

Migrasjonserfaringer

I Tromsø fortsetter Gusev å ta opp temaer som springer ut av Ukraina-krigen og den politiske situasjonen i hjemlandet.

 – Ved Davvi samarbeider jeg nå med andre scenekunstnere om forestillinga Korridor. Denne handler om krig, relasjoner mellom mennesker og deres forsøk på å leve hverdagsliv under slike omstendigheter. Etter denne produksjonen, planlegger jeg å lage en interaktiv forestilling om migrasjon og hjemmefølelse, forteller han.

Da Gusev i høst ble en av de hundretusener russere som har forlatt hjemlandet etter krigen, begynte han å lage en podkast om emigrasjon.

– Podkasten heter ‘Privjet emigrantam’ – ‘Hei emigranter’. I denne forteller jeg historiene til russiske emigranter i det forrige århundret – de som forlot Russland under revolusjon og krig. Jeg leser deres dagbøker og reflekterer rundt deres erfaringer og følelser opp mot nåtidas emigranter.

Han beskriver også podkasten som en protest mot det russiske regimet og mot aggresjon, fryktvelde og diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, hudfarge, livssyn og seksuell orientering med mer.

– Lytterne melder tilbake at podkasten gjør at de føler tilknytning til andre emigranter og kjenner at de ikke er alene med sine utfordringer.