Om Melkøya og om å se muligheter

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For omtrent fjorten dager siden lanserte regjeringen et ambisiøst mål om at Melkøya, utenfor Hammerfest, skal være fullstendig elektrifisert innen 2030. Målet er en del av en omfattende plan for bærekraftig utvikling og reduksjon av klimagassutslipp i tråd med nasjonale og globale klimaforpliktelser. Min personlige mening er at Norge bør og skal være ambisiøse med hensyn til løsninger for både dagens og fremtidige generasjoner.

Målet om å elektrifisere Melkøya er ikke en uoppnåelig visjon. Det er en realistisk målsetning, gitt tro, vilje, innsats og et troverdig mål om en bærekraftig fremtid, også i Nord-Norge. Målet vil ikke bare bidra til å redusere klimapåvirkningen fra petroleumsindustrien, men også føre til positiv utvikling i form av næringsvekst, befolkningsvekst, bolyst, og ny-etableringer på tvers av ulike næringer.

Til min store overraskelse har de fleste reaksjoner, inkludert ytringer fra sterke og markante meningsbærere i Nord-Norge, vært preget av skepsis og negativitet. Jeg har bodd i Norge i fire år og observert ulike debatter nasjonalt, regionalt og lokalt. Elektrifisering av Melkøya, som i utgangspunktet er en positiv sak, føyer seg dessverre inn i rekken av saker der ambisiøse mål og visjoner blir «torpedert» før man i det hele tatt er kommet i gang.

Enkelte folkevalgte har gått så langt som å kalle dette for «en voldtekt av Nord-Norge», mens enkelte media - på lederplass - hevder at statsministeren risikerer å bli betraktet som en fiende av det nordnorske folket. Dette er holdninger som etter min oppfatning virker å være aksepterte og normale. For meg, og sett «utenfra», er det uforståelig og bærer preg av liten vilje til å se muligheter i stedet for begrensninger.

Hovedproblemet synes å ligge i at beslutningen ikke er blitt tilstrekkelig forankret, eller at prosessen kunne ha vært bedre planlagt. I tillegg er tidspunktet for kunngjøringen blitt kritisert. Å rive ned et viktig prosjekt før det i det hele tatt er gjort et grundig forsøk på å finne løsning, virker å være et mønster som har vist seg å begrense samfunnsutviklingen i Norge. Vi bør heller fokusere på veien som fører til målet. Jeg er overbevist om at det finnes gode og fremtidsrettede løsninger som bidrar til mer vekst, energitilgang og hvor ulike interessenter kan samarbeide mot 2030.

Påstanden om at hele Nordland vil bli utarmet når det gjelder kraft og industriarbeidsplasser hvis Melkøya blir elektrifisert, er også feilaktig. Tvert imot kan et ambisiøst mål om elektrifisering i Finnmark gi positive ringvirkninger for Nordland. Når dagens kraftoverskudd i Nord-Norge på 6-8 TWh blir «brukt opp» gir det incentiver for oppgradering av strømnettet, for ny kraftproduksjon og investeringer i fornybar energi. Det vil skape konkurransekraft, styrke mulighet for industrielle vekstmuligheter og å tiltrekke seg nye aktører av internasjonalt format.

Nå-situasjonen bærer preg av at de fleste av disse initiativene glipper mellom hendene på oss etter noen spede forsøk, presentert som «luftslott» i lokalavisene. Er det slik vi vil ha det? Hva skal til for at vi skal komme i posisjon til å konkurrere med våre naboland, som Sverige og Finland, som er langt dyktigere til å dra i samme retning, utnytte muligheter og genuint ønske om å oppnå positiv utvikling. Dessuten viser de at det er fullt mulig å balansere industriell vekst med hensyn til samfunn, natur og miljø.