Nå gjelder det å gjemme Svalbard- traktaten før Trump finner den

Og helst før den amerikanske eiendomsmogulen river også denne internasjonale avtalen i stykker.

- Urealistisk, vil de fleste hevde, men selv statsvitenskapen må gi tapt i forsøket på å spå om framtida.

Forutsetter rasjonalitet

Som andre samfunnsfag, forutsetter statsvitenskapen en viss rasjonalitet hos internasjonale aktører for å kunne analysere deres handlinger. Det er egenskap Donald Trump mangler.

At Donald Trump skulle finne på å utfordre Svalbardtraktaten etter å ha «mistet» Grønland, hviler på en forutsetning om at han kjenner traktaten. Det er jeg slett ikke sikker på, men også derfor kan det være en god ide å låse den inn.

Skulle han likevel kjenne traktaten, betyr ikke det at Trump forstår traktatens betydning og innhold. Å tolke en snart hundre år gammel avtale inn i vår tid, krever langt flere resonnement enn det Trump normalt takler, enn si er i stand til å tvitre.

La oss raskt oppsummere grunnene til at Donald ville kjøpe Grønland, slik vi oppsummerte det her i High North News i begynnelsen av uka: Grønlands geografiske plassering, økt mulighet for amerikanske militær tilstedeværelse, posisjonere seg i Arktis og demme opp for Russland og Kina, i tillegg til Grønlands rike ressurser.

Også Island sa nei

I begeistringen over sitt eget forslag, avslørte han samtidig Trumpismens mangel på kunnskap og rasjonalitet: Grønland var ikke til salgs. Skulle Grønland likevel selges avgjøres det av grønlenderne, ikke danskene.

På dette stadiet, mens spørsmålet om kjøp av Grønland fortsatt ikke er utredet annet enn på Twitter, er Trump på vei fra sur til rasende. Han skjeller ut den danske statsministeren og avlyser et lenge planlagt besøk til Danmark.

Noen dager senere inntreffer en ny politisk klimaendring i Arktis. Den islandske statsministeren, Katrín Jakobsdóttir, nekter å møte den amerikanske visepresidenten Mike Pence under hans besøk i Reykjavik.

To arktiske øyer, begge med sterke innslag av amerikanske militær tilstedeværelse, er på kollisjonskurs med verdens mest selvopptatte statsleder. Trump er dypt fornærmet. Ikke på sitt eget lands vegne, men på vegne av seg selv.

Han er på kollisjonskurs med venner og fiender, med sør, nord og øst på jordkloden.

Underveis på denne farefulle politiske veien Donald Trump har reist, har han revet i stykker det han har kommet over av internasjonale avtaler. Verdens ledere tør knapt nevne multinasjonale avtaler av frykt for at Trump skal si dem opp.

Juvelen Svalbard

Og da er jeg tilbake til innledningen: Hva ville skje dersom Donald Trump oppdaget Svalbardtraktaten?

Sett bort fra traktatens innhold, slik Trump har for vane å gjøre med internasjonale overenskomster, så tilfredsstiller Svalbard alle de kriteriene som får Trump til å sikle etter Grønland og Island: Svalbard strategiske beliggenhet, ressursrikdommen, russere er for lengst på plass og har sågar gjenåpnet den nedlagte byen Pyramiden. Kina ekspanderer både økonomisk og innenfor forskning på øygruppa. Som hub for seiling av sivile og militære fartøy langs den nordlige sjøruten, er Longyearbyen helt ideell.

Finnes det så noen grunn til at USA skulle trekke seg som traktatland? Overhodet ikke. Traktaten gir tvert imot USA rettigheter de vil miste. Suvereniteten og myndighetsutøvelsen ligger uansett hos Norge. Traktaten forbyr også enhver militær aktivitet på øygruppen.

Men så er det det med den amerikanske rasjonaliteten under Trumps regime. Det finnes for eksempel nok av røverhistorier om russisk militær aktivitet på Svalbard til at det kan trigge Trump. Mildt sagt irriterende må det også være at Kina forsterker sin tilstedeværelse, også i denne delen av Arktis. I en høringsuttalelse ganske nylig, har Kina sågar signalisert misnøye med Norges rett til å styre forskningen Kina driver i Ny-Ålesund.

Norsk okkupasjon

Ytterligere irriterende for Trump kan det være at den FN-godkjente norske utvidelsen av kontinentalsokkelen utenfor Svalbard til 200 mil, ikke gir rettigheter til traktatlandene. Det er en norsk kontinentalsokkel, ikke en del av Svalbardtrakten.

Kontinentalsokkelen er ikke offisielt satt på dagsorden av andre traktatland, men dersom dette spørsmålet reises, vil Trump med stor sannsynlighet få støtte fra for eksempel Boris Johnson, den britiske statsministeren. Han er som kjent heller ikke noen stor tilhenger av internasjonale avtaler og internasjonalt diplomati.

Trumps ønske om å kjøpe Grønland kom som lyn fra klar himmel. Danmarks og Grønlands bastante nei har irritert den amerikanske presidenten kraftig, og brukes nå for å presse NATO-landet Danmark.

Det kan med andre være gode grunner til å forberede seg på det meste fra USA når det gjelder framtida i Arktis.

Og siden det er fredag, og snart helg, et par funfacts på tampen.

I motsetning til USA, har Norge faktisk forsøkt seg på en okkupasjon av deler av Grønland, en okkupasjon med klare forbindelser til Norges overtakelse av Svalbard. Danmark lovte å støtte Norges krav på Svalbard, mot at Norge skulle frafalle et krav om deler av Grønland. Dette bølget fram og tilbake fra 1919, til Danmark i 1921 erklærte hele Grønland som dansk. Men så, i 1931, okkuperte noen norske fangstmenn likevel deler av Øst-Grønland. Dette var foranledningen til at Danmark opprettet Sirius-patruljen, den eneste militærmakt med formål å hindre en norsk okkupasjon av et annet land.

Med Nord-Korea på laget

Og skulle Donald Trump finne det for godt å utfordre Svalbardtraktaten på en eller annen måte, er det greit å vite at det foreløpig siste landet som skrev under Svalbardtraktaten, er Nord-Korea. Det skjedde så sent som i 2016, og med det hjertelige forhold som hersker mellom diktatoren Kim Jong-un og president Donald Trump, så finnes det som sagt ingen vitenskap som kan spå om hva dette vennskapet kan utvikle seg til.

God helg.