Medvirkning og demokrati - og Facebook på Grønland

- Utfordringen er å gi en stemme til dem som ikke deltar i "medvirkningsprosessene" - og høre hva de har å si om Grønlands fremtid.

PhD-studenten Anna-Sofie Hurup Skjervedal ved Ilisimatusarfik – University of Greenland, er i ferd med å legge siste hånd på sin avhandling om unge grønlenderes mulighet, lyst og evne til å delta i såkalt borgermedvirkning.

Grønlandske myndigheter sier de ønsker svært stor grad av folkelig engasjement og deltagelse når man diskuterer mulig petroleumsvirksomhet og gruvedrift, men praksis viser det motsatte.


Middelaldrende menn dominerer

Den overveiende delen av medvirkning når tillatelser til, f. eks. gruvedrift diskuteres, er folkemøter. Den overveiende delen av deltakere på slike folkemøter er middelaldrende menn.

Anna-Sofie Skjervedal etterlyser de unges stemmer, ikke minst fordi det er den oppvoksende slekt som skal både nyte godt av det som kommer fra virksomhetene, og som skal erfare de negative sidene.

I arbeidet med avhandlingen har hun tatt i bruk Facebook.

- Facebook har fungert som et medium for å nå ut til unge mennesker til tross for de enorme geografiske avstandene som finnes på Grønland. Facebook er svært utbredt her i landet, og jeg har fått med unge mennesker fra nord, sør, øst og vest i min forskningsgruppe, sier Skjervedal til High North News.


Mineraler og gruver er håpet

Det hersker ingen tvil om at de grønlandske myndighetene satser tungt på mineralnæringen – altså gruveindustrien. I øyeblikket er det mer stille på oljesiden, men gruvevirksomheten skyter fart.

Bakteppet er et sterkt og uttrykt ønske (for mange grønlendere) om løsriving fra Danmark og etablere et selvstendig land. Til det trenges det penger. Mange penger.

Innenfor Riksfelleskapet Danmark, Grønland og Færøyene finnes det i dag økonomiske avtaler. For Grønland betyr dagens avtale at Danmark i praksis finansierer over halvparten av de årlige statsbudsjettene.


Smertefulle prosesser

Ved fremtidig selvstendighet må dette erstattes av egne inntekter, eller man må redusere på levestandarden. Begge deler er smertefulle prosesser.

Men borgerne skal altså høres, spørsmålet er om det egentlig skjer. Anna-Sofie Hurup Skjervedal mener nei.

Den første på Grønland

Anna-Sofie Hurup Skjervedals avhandling er den første studien som gjennomføres om bruk av sosiale medier i "Public participation" på Grønland.

Hun presiserer at det må brukes et sett av ulike metoder for å sikre best mulig deltagelse fra befolkningen – og da særlig de unge.

Skjervedal arbider for tiden som som spesialkonsulent, med fokus nettopp på deltagelse og engasjement, i Kommuneqarfik Sermersooq (sør og vest i landet, der blant annet hovedstaden Nuuk utgjør en stor andel av befolkningen).

Hun er særlig opptatt av toveiskommunikasjon. Da er folkemøter et verktøy, sosiale medier, hjemmesider og en egen kommunal app ("Isumaga"), er andre kommunikasjonsformer man benytter seg av.

I forskningsprosjektet ba hun unge grønlendere fortelle om forventninger og drømmer, fremtidshåp og planer, gjennom ord og bilder innsendt via en Facebook-gruppe.

- Utfordringen er å gi en stemme til dem som ikke deltar i medvirkningsprosessene, og høre hva de har å si. Gruppen "unge" (15-30 år) faller inn i den kategorien, og jeg håper derfor at mitt forskningsprosjekt kan være med på å skape fokus på unges deltakelse, og bane vei for nye måter å tenke omkring medvirkning og engasjement både som konsept og som praksis.

Det vil jo alltid være noen som ikke blir hørt, det er urealistisk å forvente at alle er med og blir hørt, og det vil alltid vær noen som vil unnlate å delta også. Man skal og kan jo ikke tvinge folk heller.

Det er viktig å finne frem til dem som har noe på hjertet, og at deres input ikke bare er medvirkende til at selskapene kan krysse av "borgermedvirkning" på sin liste.

Man må skape en dialog og hente inn input som man kan bruke til noe, befolkningen må føle seg hørt, og ikke bare føle at beslutninger som kan ha stor innvirkning på livet deres, er tatt over hodene på dem, sier Skjervedal.

- Mitt forskningsprosjekt viser at det er svært viktig å innrette borgermedvirkningen i forhold til de spesifikke prosjektene og til de målgrupper man ønsker å få i tale.

Jeg tror ikke vi noen gang kommer frem til "den ideelle" medvirkningsmodellen, men vi kan strebe etter den, og det må alltid være rom for forbedringer. Vi må rett og slett inn og bryte rammene for hvordan vi har tenkt – tenke i nye baner.


Venner og venners venner

Det er nettopp nye baner Skjervedal har forsøkt å trekke opp og kartlegge i sitt prosjekt.

Så hun gikk til Facebook. Gjennom venner og venners venner rekrutterte hun i utgangspunktet 80 respondenter for sin undersøkelse – der hun oppfordret deltagerne (som var mellom 15 og 30 år) til å uttrykke sine egne tanker, håp og drømmer, visjoner og planer for seg selv og Grønland gjennom fotografier og tilhørende tekster.

Etter hvert som prosjektet skred frem ble antallet deltakere nedskalert til 21 aktive respondenter, 15 kvinner og 6 menn.

Et viktig mål for Skjervedals undersøkelse var å finne ut om en slik metode kan bidra til å øke både interesse og engasjement blant ungdommen – som henne selv - både skal bære byrdene og høste fruktene av gruve- og petroleumsvirksomhet i landet.


Ulik oppfatning av virkeligheten

Resultatene er egentlig todelt. Det ene er at metoden kan være brukbar for å få unge mennesker til å delta mer aktivt i samfunnsprosessene – noe myndighetene gjerne vil.

Det andre, kanskje vel så viktig, er at deltagerne tilsynelatende ikke deler myndighetenes virkelighetsoppfatning.

Anna-Sofie Skjervedal uttrykker det slik:

- På bakgrunn av bare forskningsprosjektet er det ikke mulig å si noe generelt om de unge på Grønland. Men har studien satt fokus på den manglende medvirkningen fra de unge, og viktigheten av å få dem med.

Det er en kvalitativ studie, med ganske få aktive respondenter, men det gir også muligheten til dypere innsikt i noen av de unges tanker og refleksjoner – om sin og Grønlands fremtid.


Myndighetene mangler kunnskap

Jeg tror ikke man kan si at de unges stemmer som er bragt frem her ikke er signifikante, og det er tankevekkende at den alt overveiende delen av de unges fremtidsvisjoner ikke stemmer overens med de ambisjoner landets politikere har – på deres vegne – med utvikling av landets råvareindustri.

Dette, sier Skjervedal, - tyder på en manglende generell viten hos de politiske myndighetene:

- Hvem er de unge i dagens Grønland? Hva er deres forutsetninger? Hva er deres verdier? Hva er deres fremtidsvisjoner? Hva har de bruk for, for å kunne realisere de mål de setter seg? Hvordan ser de på fremtidens Grønland? Og hvordan ser de sin egen rolle i den fremtidsutviklingen?

Den kunnskapen er ikke der i dag, og det er viktig å få den frem, ettersom de fremheves som "Grønlands fremtid", og derfor også er en av de viktigste interessentgrupper som blir påvirket av de beslutninger som treffes om utviklingen av Grønlands potensielle råvareindustri.

- Men tror du at bruk av Facebook, eller andre typer sosiale medier, kan være egnet for denne typen medvirkning, eller blir resultatet for tilfeldig til å kunne brukes?

- Det har fungert godt som et middel til å nå ut til de unge, og hente input som kan brukes som utgangspunkt til en nærmere dialog. Men i seg selv har Facebook ikke generert direkte toveiskommunikasjon og dialog.

Dialogen har vi hatt i etterfølgende intervjuer med de unge, hvor der ble tatt utgangspunkt i de bildene og beskrivelser de hadde valgt å dele i Facebookgruppen.

Skjervedal understreker at hun ikke har hatt direkte "face to face"-kontakt med forskningsdeltagerne.


Facebook løser ikke alt

- Erfaringer fra andre studier tyder på at det kan ha vært en vesentlig årsak til den relativt store gruppen som endte som passive deltagere. Så Facebook er absolutt ikke løsningen på alt. Igjen må jeg understreke at jeg tror på at en kombinasjon av flere forskjellige former for å øke folks deltakelse – alt etter det spesifikke prosjekt, etter målgruppen og kontekst.

Det er også verd å merke seg aktive deltakerne primært er kvinner midt i tyveårene. Kanskje bør gruppen "unge" deles i flere undergrupper etter alder.

Det er jo ganske sannsynlig at en på 15 år ikke har de samme forutsetninger for å ha tenkt like godt og nøye gjennom sin egen og Grønlands fremtid, eller følger like godt med i samfunnsdebatten og industriutviklingen, som en i midten eller slutten av tyveårene. Det er i alle fall noen vurderinger jeg vil ta med meg i mitt videre arbeid, sier Anna-Sofie Hurup Skjervedal.