Med Erna Solberg som ekspedisjonsleder vil regjeringen vinne nordområdene

Svalbard føler seg til gjengjeld allerede politisk forlatt etter at koronatiltakene tok strupetak på reiselivet i det egentlige Arktis.

For ellers ser den politiske reiseruta til regjeringen Solberg ut som en kopi av norsk reiselivs anbefalinger til nordmenn, i ei tid hvor den samme epidemien har stengt grensene til resten av verden.

De dukker opp overalt

På Leknes i Lofoten dukker det i løpet av de neste 24 timene opp en barne- og familieminister. En justis- og beredskapsminister kommer til Harstad, mens Sandnessjøen får besøk av en klima- og miljøminister. I Lyngen dekkes bordet for en kommunal- og moderniseringsminister, Sortland får besøk av en forsknings- og utdanningsminister, mens Finnsnes på Senja må nøye seg med en statsråd ingen helt hva holder på med, distrikts- og digitaliseringsministeren.

For å nevne noen.

Ekspedisjonsleder Erna Solberg besøker både Bodø og Tromsø, hvor hun, som resten av regjeringen på turné, skal lytte til tidstilmålte innlegg fra akademia og næringsliv, i tillegg til folk flest.

Det er et politisk stunt med en alvorlig undertone. Nordområdepolitikken har lenge ligget nærmest i dvale, og dialogen mellom nord og sør preget mer av tilfeldigheter enn systematisk politisk arbeid.

Kampen om nordområdene

Når regjeringen inntar Nord-Norge, har Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum allerede trålet landsdelen på jakt etter asfalthull langs riksveiene, nedlagte politistasjoner og fylkesgrenser som kan graves fram. Det vekker åpenbart gehør i nord. På de siste meningsmålingene kriger SP med Arbeiderpartiet om å være det største partiet i nord. Det skyldes både eget partis imponerende framgang, men også et Arbeiderparti som krymper på hver eneste meningsmåling.

For selv om også Høyre gjør det svært godt i nord, er det opposisjonen som akkurat nå lemper flest representanter inn i Stortinget ved neste valg, og som dermed kan avgjøre hvem som blir sittende med regjeringmakt.

Men et år er svært lang tid i politikken, og akkurat nå foregår det et mesterskap i nordområdepolitikk.

Jeg har allerede nevnt Sp’s høylytte forsøk på å presse tannkremen tilbake i tuben. Det handler om å reversere tidligere politiske vedtak i stort tempo.

For noen uker siden la Arbeiderpartiet fram sin politikk for nordområdene i form av et fyldig og til dels konkret manifest.

Gjør som Bodø/Glimt

Høyre avviklet sitt landsmøte sist helg. I likhet med Arbeiderpartiet slår også Høyre fast at nordområdene er nasjonens viktigste strategiske område, uten at det på noen måte setter sitt preg på partiprogrammet.

Akkurat nå framstår opposisjonen som en politisk variant av Bodø-Glimt. De fosser fram på banen og leder foreløpig 5-0.

Men bare første omgang er spilt. I november kommer regjeringen med en egen stortingsmelding om nordområdene. Det er også det offisielle bakteppet for Erna Solbergs polarekspedisjon.

Normalt ville ei stortingsmelding som skal legges fram allerede i november vært ferdig skrevet nå. Men statsministeren er ikke fornøyd med det konkrete innholdet så langt og sender sine ekspedisjonsdeltakere ut på jakt etter et politisk utbytte.

Også det helt i tråd med norsk ekspedisjonskultur.

For Nord-Norge er den pågående politiske kampen om nordområdene et gode.

Tette kunnskapshull

Møteplassene, selv om de er konstruerte i sin form, er plattformer som kan bidra til å tette noen av de kunnskapshullene som blir stadig dypere jo lenger politikken beveger seg ut av Oslo-gryta. Det er en skjebne vi deler med andre deler av landet. Det er lenge siden jeg hørte en nasjonal nyhetssak fra Trøndelag som ikke handle om Trond Giske.

Vi har mulighet, i alle fall for ei stund, til å bryte gjennom på nasjonalt nivå når nordområdepolitikken bringes på bane. Det er tross alt bedre enn å markere seg ved seksuell trakassering.

For nordområdepolitikken er et nasjonalt og internasjonalt prosjekt, uansett hvor intenst den nasjonale diskusjonen prøver å overse dette politikkfeltet.

Det handler tross alt om en landsdel som i følge både opposisjonen og posisjonen skal være robust nok til å bidra til internasjonal fred og samhandel i ei utfordrende tid, og som i tillegg skal fylle en statskasse, hvor oljen etter hvert skal byttes ut med en mer langsiktig, bærbar avkastning.