Leserbrev: Fiskeriministeren og regjeringen er i utakt med kystfolket i nord

Fiskeriminister Per Sandberg går i et leserinnlegg i nordnorske aviser til angrep på Arbeiderpartiets holdning til leveringsplikten. Uttrykket «angrep er det beste forsvar» har vel sjelden passet dårligere. Arbeiderpartiets utgangspunkt for denne debatten er todelt. For det første mener vi at fisken i havet er fellesskapets eiendom og skal forvaltes i evighetens perspektiv. For det andre mener vi at verdiskapingen på havet og på land må ses i sammenheng, og at det er et overordnet mål å øke verdiskapingen gjennom økt bearbeiding av fisken.  

Sandbergs tordentale mot Arbeiderpartiet er nok kun et forsøk på å flytte fokus bort fra det som er kjernen i saken: Hver gang Høyre har hatt fiskeriministeren, har de dreiet fiskeripolitikken i retning av å gi noen få kontroll over det som tilhører fellesskapet. Fremskrittspartiets første fiskeriminister tar høyrepolitikken til nye høyder med sitt forslag om å avvikle hele pliktsystemet. Dette er ytterste høyre i praksis, og Sandberg og Solberg har ansvaret.

Da Per Sandberg tiltrådte som fiskeriminister rett før jul i 2015, prøvde regjeringen  å lansere ham som «folkets fiskeriminister». Samtidig tok FrP i Nord-Norge avstand fra forgjengeren Elisabeth Aspakers politikk i forhold til leveringsplikten. Jeg var blant dem som den gang ga uttrykk for en forsiktig optimisme i forhold til at Sandberg kunne være i stand til å flytte H/FrP-regjeringens fiskeripolitikk i riktig retning.

Etter noen få uker, på nyåret i 2016, så vi de første tegnene på at optimismen var ubegrunnet. Gjennom romjula hadde Sandberg gått fra ei lansering som «folkets fiskeriminister» til kun å forholde seg til kapitalens interesser. På kaikantene i nord ble han raskt omtalt som «Røkkes fiskeriminister».

I perioden 2001-05 var Svein Ludvigsen (H) fiskeriminister. Han startet uthulingen av pliktsystemet ved å omgjøre leveringsplikten til en tilbudsplikt. I tillegg forsøkte han å innføre evigvarende kvoter, det vil si å privatisere fisken. Da Stoltenberg dannet regjering, måtte våre fiskeriministere bruke mye ressurser på å håndtere konsekvensene av dette.

Ett av grepene Stoltenberg-regjeringen gjorde var å innføre bearbeidingsplikt, som et supplement til tilbudsplikten. Denne fungerer ikke optimalt, og Arbeiderpartiet mener derfor vi nå må se på om større fleksibilitet kan bidra i riktig retning. Men vi kommer aldri til å være med på ei privatisering av fisken. Vi avviser også forslaget om at de selskapene som ikke har overholdt sin del av samfunnskontrakten, skal belønnes med å slippe unna forpliktelsene som lå til grunn for at de fikk tilgang til torskekvoter.

Forskjellen på Arbeiderpartiets fiskeripolitikk og den H/FrP-regjeringen fører er åpenbar. I Arbeiderpartiet står vi på kystsamfunnenes side, og mener inngåtte avtaler skal overholdes. Der vårt svar på utfordringene er å videreutvikle pliktsystemet, er Sandbergs svar å kaste kortene og avvikle hele ordningen.

Som nevnt  var jeg betinget optimist da Sandberg tiltrådte, fordi FrP i Nord-Norge så tydelig hadde markert motstand mot Høyres og Aspakers feilslåtte fiskeripolitikk. Jeg tok feil. Sandberg kjører nøyaktig samme løpet som sine forgjengere fra Høyre, og nå har FrP i Nord-Norge snudd, og heier på denne politikken. Det hele var et narrespill. Meningsmålingene viser heldigvis at mer enn 90 prosent av folket i nord har forstått hvem som holder hvem for narr. Det forandres neppe av at Sandberg i kjent stil øker støynivået.