Kronikk: Når Longyearbyen tilpasser seg økende skipstrafikk

Arktis endrer seg og det påvirker lokalsamfunn. Endringer i klima og økosystemer kan skape både muligheter og utfordringer for næringsliv og forvaltning. Reduksjon av sjøis gjør kystsamfunn i Arktis mer tilgjengelig for skipstrafikk. Samtidig vet vi fortsatt lite om hvordan dette påvirker disse samfunnene.

Store endringer har skjedd i Longyearbyen de siste tiårene: Store Norske har blitt omorganisert blant annet som følge av fallende kullpriser, beredskapen har blitt styrket, det er en politisk uttalt satsing på treenigheten forskning, utdanning og turisme, og lokaldemokratiet har kommet til Svalbard.  Siden begynnelsen av dette århundre har de lokale samfunnssvingningene i kombinasjon med temperaturendringer i havet påvirket skipstrafikken i Arktis, både typer fartøy, antall og tilgang til nye områder.

Antall anløp i Longyearbyen havn har økt dramatisk siden år 2000. Skipstrafikk knyttet til reiselivet dominerer denne statistikken. I havna merkes veksten på antall anløp, på antall passasjerer som går i land og størrelsen på båtene. 

En annen drivkraft for lokal skipstrafikk er utvidelse av sesongen for navigasjon. De siste årene har Isfjorden vært bortimot isfri, noe som sikrer helårs båtforbindelse med Longyearbyen blant annet for forsyningsbåten "Norbjørn".

Til tross for at utbredelsen av sjøis reduseres i Arktis er området preget av årlige isvariasjoner som påvirker reiselivet.  I 2017 kunne en lokal dagsturoperatør tilby båtturer til Pyramiden allerede i mars. Men i april strakk iskanten seg åtte kilometer fra kysten, slik at båten måtte returnere uten å nå destinasjonen. Utfordringene fortsatte i sommersesongen da noen av ekspedisjonsbåtene ikke kunne seile rundt øygruppa i begynnelsen av juli. Dessuten måtte flere båter snu før de nådde 80 grader nord, som er en viktig turistdestinasjon. Flere aktører pekte på de særlig uforutsigbare isforholdene i vår- og sommersesongen 2017.

Lokalsamfunnet i Longyearbyen er avhengig av skipstrafikk for å sikre forsyninger. Historisk sett var skipstrafikken helt nødvendig for den lokale utviklingen og en forutsetning for å kunne bo på Svalbard.  Ved kortere snøscooter-sesong blir skipstransport brukt stadig oftere for lokal logistikk.

Utvidelsen av seilingssesongen de siste årene fører til nye muligheter og utfordringer. På den ene siden snakker vi om lokal verdiskaping, utvikling av destinasjoner og flere tilbud for lokalbefolkningen, som for eksempel får reise rimeligere med noen dagsturoperatører. På den andre siden er det mange usikkerhetsmomenter knyttet til fortsatt økning av skipstrafikk, for eksempel når det gjelder veksten i antall besøkende i Longyearbyen, høyere risiko for uhell og belastning på infrastruktur og miljø.

Dette har skapt nytt behov for tilpasning, særlig i disse havområdene hvor det er begrenset med ressurser. Det kreves tilpasning til observerte endringer, men også til fremtidige endringer. En rekke klimamodeller forutser isfritt hav i Arktis allerede sommeren 2040 (se bilde Smith and Stephenson 2013). Hvis dette stemmer kan visse skip seile rett over Nordpolen om noen år. I dette scenarioet vil sjørutene gå rett forbi eller innom Svalbard, noe som vil kreve økt tilpasning og beredskap.

Hvordan tilpasser lokalsamfunnet seg den dramatiske veksten? Dette studerer Julia Olsen ved Nord universitet i sin doktorgradsavhandling. Foreløpige resultater tyder på at økende fokus på bærekraftig utvikling setter nye premisser for lokal verdiskaping, levevilkår og miljø.

Lokalt er det allerede implementert regler og forskrifter for å redusere miljøbelastning fra skip: forskrift om lostjenesten på Svalbard, forskrift om større naturvernområder på Svalbard, forskrift om turisme mv. på Svalbard. I tillegg har lokale næringsaktører (e.g. AECO, Visit Svalbard osv.) vært med på å utvikle retningslinjer for å bevisstgjøre rederier og turister om arktisk natur og samfunn. Samtidig peker flere lokale aktører på at dagens beredskap og lokal infrastruktur ikke er dimensjonert for denne veksten i sjøtrafikken.  Dette er et havområde med lange avstander, tøffe værforhold og begrenset kommunikasjons-  og varslingstjenester. Det er behov for økt forståelse av veksten, noe som vil kreve samarbeid mellom flere aktører både fra næringsliv og forvaltning, men også fra lokalbefolkningen.