Kronikk: Båter og ferger, fag og politikk, fikenblad og parlamentarisme - til nytte for hvem?

Fylkesrådet i Nordland innkaller til pressekonferanse og proklamerer at Regjeringen har snudd i saken om «manglende vilje» til å overføre penger til samferdsel i Nordland. Slik kan det også uttrykkes når fag er blitt politikk, ikke minst betent politikk i et politisk spill kun innvidde politikere ser verdien av.

Jeg har i tidligere debattinnlegg gjort rede for hvordan overføringene fra Staten fungerer hva angår båt og ferge. For båt fordeles statens penger i hovedsak etter fylkenes faktiske kostnader. I praksis betyr det at når fylket i "nytt samferdselskart" foreslår å kutte i båtproduksjonen, så vil staten kutte et tilsvarende beløp i overføringene til fylket. Fylkeskommunen sparer med andre ord tilnærmet null hensyntatt kostnader ved nødvendige kompenserende tiltak, ved å kutte på båt. Til tross for dette foreslo fylkesrådet i desember i forslag til økonomiplan, at det skulle kuttes 60 mill på båter for å redusere underdekningen i fylkets økonomi. Med dette misledet fylkesrådet fylkestinget til å gjøre et vedtak på feile premisser.
Dette er alvorlig. Ikke minst fordi fylkesrådet allerede i februar i fjor i en orienteringssak for fylkestinget, gav uttrykk for at de hadde oppfattet sammenhengen mellom fordelingsnøklene og produksjonskutt.

Når fylkesrådet konstaterer at Regjeringen "har snudd" så henvises det til kommuneproposisjonen for 2017 som Regjeringen la frem den 11. mai d.å. der følgende er uttrykt på side 107:
"Departementet har satt ut et prosjekt for å få innspill fra eksterne fagmiljøer til hvordan en kostnadsnøkkel for båt og ferje kan utformes. Departementet tar sikte på å presentere prosjektet i kommuneproposisjonen for 2018.".  

For mange kan dette høres tilforlatelig ut. At det ikke er helt slik, fremkommer i kommuneproposisjonen for 2016, fremlagt i mai 2015. Her gjøres det en detaljert vurdering av både båt og ferge. For hurtigbåt konstateres det at det er vanskelig å finne objektive kriterier som samsvarer med det kostnadsnivået fylkene har, derfor foreslås det å fortsette med fordeling etter "faktiske kostnader". En kan da spørre seg om fylkesrådet i Nordland ser for seg at Staten lager en fordelingsnøkkel for båter som gir bedre dekning enn refusjon av fylkets faktiske kostnader?

I forrige års kommuneproposisjon var det også en omfattende diskusjon om fordelingskriteriet for ferge. Her konstaterte en at ulike modeller sprikte så mye at en inntil videre beholdt modellen med å fordele overføringene til fylkene etter andel samband i de enkelte fylker.
Videre uttrykkes det på side 81: "Når det gjelder kostnadsnøkkelen for ferjer vil departementet komme tilbake med en ny vurdering i kommuneproposisjonen for 2017". 

Det som står i årets kommuneproposisjon blir dermed ingen "snuoperasjon" som fylkesrådet uttrykker, men det samme som ble uttrykt i forrige års kommuneproposisjon. Regjeringen sier bare at de trenger mer tid for å finne en egnet nøkkel til å fordele fergetilskuddet. Fylkesrådet kunne selvsagt kritisert Regjeringen for ikke å ha avklart saken, men det å påstå at formuleringene i kommuneproposisjonen fremstår som en "snuoperasjon", virker rimelig kreativt. Hadde det vært den egentlige årsaken vil nok noen overraskes over at ikke fylkesrådet brukte samme argument for et år siden.

Det er åpenbart at departementet har et problem med å finne egnede nøkler for båt og ferge. Naturlig nok, det er en særdeles komplisert materie som har vært kjent og diskutert i fagmiljøene gjennom mange år. Det fylkesrådet kanskje kunne gjort, var å foreslå at Stortinget skjærer igjennom en åpenbar urimelighet og vedtar at ferge i likhet med båt, fordeles etter faktiske kostnader inntil man eventuelt klarte å finne objektive fordelingskriterier for båt og ferge.
Nordland har i 2015 en underdekning på ferge på ca 175 mill, hvilket er en vesentlig andel av de 284 mill fylkesrådet mener er gapet mellom tidligere og fremtidige overføringer fra Staten.

Når fylkesrådet tyr til et "gjennomsiktig fikenblad", i stedet for å uttrykke det som er realiteten, at de hadde glemt å ta hensyn til effektene av inntektssystemet i arbeidet med "nytt samferdselskart", for stå for fylkesrådets regning. Det kan antas at fylkesrådets håndtering av feilvurderingen må sees i sammenheng med det løpende politiske spillet som foregår blant innvidde i fylkespolitikken. Dette er et spill politikerne selv må rydde opp i.

For meg reiser det imidlertid noen andre prinsipielle spørsmål: Hvor er kontrollmekanismene i fylkeskommunen som gjør denne type feilvurderinger mulig? Dersom ingen hadde stilt spørsmål ved det arbeidet som pågikk i "nytt samferdselskart" og de vurderinger som der ble gjort, hva hadde da skjedd? Hvordan kan en slik prosess pågå i et år med de ubehag og kostnader det har medført for kysten, uten at noen internt i fylket har reagert?
Det er også høyst betenkelig at når noen fra utsiden kommer med kritiske spørsmål, er svaret fra fylkesrådsleder et "slag under beltestedet".

Jeg tror problemet delvis ligger i den måten parlamentarismen har fått utviklet seg på i Nordland. Administrasjonen er i større grad blitt et politisk sekretariat med fokus på det politiske spillet, og ikke på fag.  At politikken former sine egne konklusjoner ser en kanskje best i kontrollutvalgets arbeid, der fylkesrevisor legger frem faglige vurderinger. Opposisjon er stort sett enig med fylkesrevisor sine påpekninger, mens posisjon omgjør all kritikk av fylkesrådet til politiske formuleringer til støtte for fylkesrådet.

Tenk tanken om situasjonen hadde oppstått under formannskapsmodellen, hvor en fylkesrådmann hadde stått ansvarlig overfor fylkestinget. Jeg er rimelig sikker på at et samlet fylkesting ville uttrykt svært sterk kritikk mot rådmannens saksfremlegg for økonomiplan og hans gjennomføring av prosjektet "nytt samferdselskart".