Kommentaren: Stumfilmturnè i fredens tjeneste

Med instrumenter, stumfilm og sju kolleger fra Norge, Sverige og Russland i bilen, på jobb for Tromsø Int. Filmfestival (TiFF), med støtte fra Barents Kult, den norske ambassaden i Moskva og Kultur i Troms på kontoen, slipper vi nå inn i Russland hvor vi starter på en ukes lang utvidet pomor -rute.

Stumfilmen Varieté handler om kjærlighet på død og liv mellom fire sirkusartister. De fire musikerne i minibussen skal sammen med en lyddesigner inn i den avanserte oppgaven å gi improvisert tonefølge til filmen sju dager på rad, men behagelig nok for allerede utsolgte saler i Murmansk, Apatity, Petrozavodsk, St Petersburg, Arkhangelsk og Moskva.
Barentspengene er forenklet sagt satt av for å skape samarbeid over grensen. Samarbeid og vennskap skal utelukke krig. Venner kriger ikke. Venner drikker vodka.

"Utpust, tøm faenskapet, lukt på maten du har tilgjengelig, pust inn med munnen, spis".

Allerede i Kirkenes i går kveld satte turnéleder og produsent Igor oss inn i russisk måte å drikke vodka på.

Igor er fra Murmansk, bor i Tromsø og kilden til det meste dette reisebrevet inneholder av påstander. At sitron er mat, ble første nye kunnskap. At russerne drikker for å klare å snakke, kjennes familiært ut. Venner deler, Igors kunnskap lover godt.

Det er mandag, og mens vi passerer den russiske militærbyen Sputnik og rester etter tysk ingeniørkunst fra 40-tallet, lærer Igor oss at russerne ikke snakker om tyskerne som fienden under andre verdenskrig, men om nazismen og fascismen. Russerne fordømmer ikke et helt folkeslag, men ideologien som noen av tyskerne trodde på.

Da vi ankom Hotell Azimut i Murmansk ble det stolt presentert som høyeste huset nord for polarsirkelen. Jeg måtte strø havsalt i såret på turneleder-guiden vår og fortelle at det høyeste nok ligger i Bodø. Mine kolleger så stygt på meg: kunne han ikke bare få denne gleden?

Kun fire meter lavere enn Bodøs styggeste hus, et hus som enkelte påstår er oppført raskere og under mer skjulte forhold enn prosessene her borte er kjent for å gå under. Kunne jeg ikke bare holdt kjeft, og være god nabo? Et strålende hode i reisefølget fikk vridd det til at dette nok var det høyeste huset ØST for polarsirkelen, og slik berget vi høfligheten. Og vennskapet.

"Lukt på maten du har tilgjengelig, utpust, spis, pust inn med munnen, tøm faenskapet."

På vei til Apatity

Navneopprinnelser og språk blir hovedtemaet dag to, i bil Nordmannsk. Eller det som i språklig darwinisme har blitt til Murmansk. Russisk har ingen dialekter, lærer vi av Igor. Oblastene, eller fylkene, har nummer. Her snakkes det ikke om søringer og nordlendinger, men for eksempel om drikkevanene til folk fra 51. oblast Murmansk, og isfiskekunnskapen til folk fra 29. oblast Arkhangelsk.
Underveis over Kola-halvøya ligner det på naturen øverst i Østerdalen. Tenk så morsomt det hadde vært om folk hadde utvandret til Kola fra Østerdalen i stedet for Målselv. Kanskje glad-folkemusikken hadde vært mindre glad da? Eller om folk fra Kola hadde utvandret til Målselv, hvor morsom hadde ikke Målselvdialekten vært DA?

Vi er på vei til Apatity lengre sør i 51. fylke. Begrepet "apatitisk" blir på turnébuss- musisk raskt vridd til en situasjon der overkroppen er koblet ut mens underkroppen er koblet på.
Leken fortsetter, er kobl et russisk ord? Rubel og bit ? Sbjerbank likner umiskjennelig på sparebank. Karasjok nevnes ofte. Det betyr ok på russisk. Sjarken og skjerfet kjenner heller ikke grensen på Storskog. 

Vår egen svenske, Svante Henryson, er et fenomen. Fargeblind, ser ikke rødt, men forteller at han er en racer på gråtoner. Han er en racer på cello også. Kaskader av regnbuer spruter ut når han spiller.  Referanser til jazz, til klassisk, til indisk folkemusikk farger de fleste av hans prosjekt.

Det vakreste Apatity har å by på ved ankomst er nettopp en regnbue. Helt lik homseflagget. Drodlingen i turnebussen vris fra språklek til et tenkt regnbue-forbud. Hvordan skal Putin tenke dette løst? Bildet blir tegnet av store vifter som sikkert kunne vært laget av de allerede nevnte tyske ingeniørene. Godt de ikke kom så langt. Nazismen var vel heller ikke kjent for å tåle den frie kjærligheten.
Om Apatity ikke så videre vakker ut, var publikum fantastiske. De var positivt innstilte fra første sekund. Media i Nordmannsk har forresten allerede meldt om "kjedelig film, fantastisk musikk". Har vi da lykkes eller feilet?

Togtur er bare en bokstav unna tortur

"Hvor mange mennesker fantes det for 10.000 år siden?", spør Are på toget. "Hadde du blitt satt av en UFO ville du ha slitt med å treffe folk". Slik er det litt på Kola fortsatt. Bortsett fra i byene, som eksploderer. Som i resten av verden. Togturen til Petrozavodsk i den Karelske republikk gir utveksling av fun facts. "Hadde det ikke vært for jordbruket”, sier Are, "så hadde vi fortsatt vært jegere og sankere, og jevnt over fåtallige". Are har lest. Og han deler ivrig fra "Min europeiska familj", "Våpen, pest og stål" og bestselgeren "Sapiens". Påstanden om at alt hadde vært bedre dersom jordbruket ikke hadde oppstått, er lett å svelge når Are refererer.  

Vi treffer forresten sankerne på perrongen. Lengst nord selges det tyttebær i store spann. Lengre sør vokser utvalget  til ranker med løk, epler og diverse beter. Toget er superfint, dvs. nordnorsk standard på ristingen, og langt flere vertinner enn hjemme. To per vogn, faktisk. Søvnkvaliteten er gjenkjennelig og vi drømmer, som vi ofte gjør på nordlandsbanens telehivete løp, om en tur med hurtigruta.

Jeg lar vannet renne i dusjen på hotellet i Petrozavodsk. Min største last. Toalettpapiret går i do, ikke som i gamle dager da det skulle legges i en kurv ved siden av. Er det så patetisk at jeg er i ferd med å bli glad i Russland fordi det likner på livet ellers i Europa? Jeg har tross alt lært meg å dusje i fem liter ferskvann (finsk saunatradisjon), og har ingenting mot utedass eller lav toalett-standard a la byggeplass ute i havgapet. Apropos vann: Igor påsto ved ankomst at Onega var Europas nest største innsjø, men vi klarte å få tatt fra han den også. Vatnvatnet utenfor Bodø må da være mye større, sa vi. Ihvertfall vest for polarsirkelen. Sør for polarsirkelen og 150 mil unna ligger norsk vennskapsby Mo i Rana, den industribyen som kommer nærmest Murmansk og Arhangelsk i billedkvalitet.

"Pust inn med munnen, tøm faenskapet, lukt på maten du har tilgjengelig, spis, og husk at vodka bare er en bokstav unna voda ( vann)."

Karelske republikk

En ung musiker her sa: "jobb er lett å få, det er lønna som er problemet". Møtet med de unge konservatoriestudentene ble hyggelig. "Hvorfor ser jeg gang på gang at norske musikere er så frie", spør en av Russlands framtidige kordirigenter. Jeg dro teorien min, med Igor som tolk: "den fulle fetteren av danskekongen ble sendt for å styre Norge, samtidig som svenskene pleiet sin kontakt med Frankrike. Norge er et ungt kulturland, og mangelen på linjer og tradisjoner gjør oss i stand til å gå egne veier".

Vi snakket om teorien senere på dagen, og Svante så plutselig likhetstrekk med USA som ung nasjon. Funksjonsnedsettelse  i Europeisk sammenheng er vår styrke. Identitet er alt.

Temaet på middagen blir hvor ofte vi har sett en film 7 ganger på rad. Samtalen rundt bordet avslører Blade Runner som vinner av "hvilken film flest ganger" uavhengig av hvilket land vi kommer fra.

Russisk påståelighet er den samme som sist jeg var her. Kjørekulturen den samme. Veiene er bedre. Minibussen akselerer og i det kroppen vil at sjåføren skal gire om til siste giret, så trøs clutchen inn. Dette har jeg opplevd før, og teknikken brukes angivelig for å spare drivstoff. Bare han ikke slår av tenningen for å spare strøm, er jeg fornøyd. Bil i Russland er ikke min favoritt måte å reise på. Men så er også Titanic, Love Actually og Moulin Rouge de filmene jeg har sett flest ganger.

Jo lengre sør, jo mer andres naboland, jo fler ukjente ting. Karelen er mer Finlands naboer enn Norges. Kola selger det arktiske, til og med det "lappiske" kjøkken med kongekrabbe og reinsdyr. Og tyttebærsaft til alt. Karelen selger skogsmat. Bjørn, due, elg. Og potet med potet.

St. Petersburg

St Petersburg nås etter seks timer i bil. Solgt inn som 300 km. Igor får forklaringsproblem når 420 km-skiltet dukket opp, samt de tre 280 km -skiltene med en times mellomrom.

Jeg har aldri sett noe i nærheten av St. Petersburg. Rent, glossy, high-class, dyre biler, og lysende fasader Wien bare kan drømme om. Mulig jeg så en ikke representativ del av byen de 13 timene vi fikk der. Men vi fikk spilt stumfilm på teateret der komponist Dimitri Shostakovitch var stumfilmpianist i starten av sin karriere.
For full sal. Ingen sover denne natten, natttklubbene utenfor hotellet har åpent til 0600. Vi skal dra til Arkhangelsk klokken 0545.

Arkhangelsk

Det tikker inn meldinger fra mitt orakel i fylke 3 i Norge akkurat i det vi lander i oblast 29. Arkhangelsk. Arkhangelsk kommune er større enn landet Frankrike, skriver hun. Byen er grunnlagt av Peter den store, og ligger ved elvemunningen til Dvina. Google forteller oss at vi er på høyde med Trondheim.

Jeg har sett smilende mennesker i langt større grad enn de tre foregående gangene jeg har vært i Russland. Vi har spist den beste maten på de fineste restaurantene og lært at eksteriør har lite med interiør å gjøre. For bak den skitne fasaden kan det godt skjule seg de beste kokkene. Igor forteller at eksteriør har med fellesskapet å gjøre mens hvordan man ordner seg bak fasaden er en privatsak. For så vidt logisk.

Tankene går til St. Petersburg og de vakre fasadene. Hva inneholder de egentlig, og hva er generelt viktigst, innhold eller det ytre?

Det er vanskeligere å smile i offentlige rom om det ytre er skittent og alle rundt er sur. Der igjen, jeg smiler mer her enn hjemme. Kanskje jeg burde tenke at Norge også er et utland.

Moskva

Ved veis ende. Moskva tidlig en mandags morgen. Tyttebærsaft til alt har gitt mersmak. Stumfilmen blir slettet fra maskina. Frykten for å være hjernevasket av den er tilstede.

Middagen i går endte med en oppsummeringslek. Hvilken by var så den beste byen? Hvilken opplevelse ble den beste? Svante tok initiativet og svarte derfor først: joggeturen til Aliosha, det gigantiske krigsmonumentet i Murmansk, med etterfølgende utkastelse av lokal buss siden han ikke hadde penger. Are holdt en knapp på St. Petersburgs renhet. Selv trekkes jeg mot byene i nord som er under utvikling. Olga fra Petrozavodsk visste ikke helt hva hun skulle svare, nesten som hun ikke kunne mene noe om de ytre rommene vi

Klosterøya Solovki i Hvitesjøen står øverst på ønskelisten til neste gang. Samt å ankomme Arkhangelsk den eneste rette måten: med seilskute.
Traff vi mennesker eller var vi bare betraktere? Vi traff noen få, og var enige om at alle smiler mer enn sist vi var her. Som i Norge virker byen tømme bygda for ungdommer, å bo i St Petersburg er hippere enn Apatity.

Det russiske begrepet Ostranenie,  fremmedgjøringen, underliggjøringen, desautomatisering av det kjente, er viktig i min kunst. Ungdomstiden hadde ikke vært noe uten Tjaikovskijs romantiske musikk. Stravinskij er fortsatt min største inspirasjon, men jeg er i ferd med å oppdage Prokofiev.  Flyet til Oslo bærer Rimskij Korsakovs navn. Shostakovitch er en stor stjerne i livet, og nå har jeg altså spilt der han selv var stumfilmpianist. Russerne har satt spor. Russisk litteratur har enda ikke begynt å ta plass, jeg skal begynne når jeg har mistet håret. Men først skal jeg sjekke om m a r o d e r er et russisk ord. Og hva Anundsen egentlig har ment sist uke om grensegjerdene ved Storskog.

"Pust ut, pust inn med munnen, lukt på maten du har tilgjengelig, smil, spis, og husk at vodka bare er en bokstav unna voda ( vann), tøm faenskapet i vasken".