Kommentaren: Med tog fra Tråante til Træna

Om urfolk, turfolk, naturfolk; ressurser og rettigheter.

Godt plassert ombord i Nordlandsbanens nattog, og vel vitende om hva slags natt jeg har foran meg, setter jeg meg ned i grubl. Jeg har deltatt på "Tråante", 100-årsfeiringen av samenes første landsmøte og markering av en like lang kamp for egne rettigheter. Idet toget forlater perrongen fra Tråante eller Trondheim, som byen heter på norsk, legger jeg meg til i facebookgruppen "Nordnorsk selvstyre".

NORD forsøker å samle seg til ett enhetlig rike, angivelig for at det skal være lettere for SØR å forholde seg til oss her oppe. Men i NORD finnes det allerede et rike, SAPMI; et rike som geografisk går utenpå det norske, men som ikke administrerer nok av sine egne rettigheter. Kanskje ikke ulikt det norske NORDs dilemma ift. SØR?

Den samiske uken min startet forresten med en busstur fra Bådåddjo (Bodø), gjennom lule-samisk område. På øret hadde jeg bl.a. Mari Boine, i mitt eget arrangement for symfoniorkester. Ypperlige Boine sang om hvem sin gud som egentlig holder på der ute.  

Toget rister seg sakte inn i natten forbi den gamle fylkesgrensen mellom nord og sør i Trøndelag. En ting har slått meg under jubileet: samene fremstår utad som ett folk, selv om jeg har opplevd indre justis i forhold til både språk, kulturell utøvelse og noe så viktig som tilhørighet. Fraser som "Hun kan ikke snakke samisk" og "han kan ikke joike", og "han er ikke same", har falt på nachspiel av samer om samer, men de presenteres aldri offentlig.

Homosamene, samene som driter i naturen, samene som ikke liker kofte eller samene som spiller inn pornofilm er det stille rundt. Nei, Sapmi fremstår som ett folk. Og da snakker vi samer fra Norge, Sverige, Finland og Russland.

Jeg kjenner på min egen samvittighet, ikke bare disse dagene jubileet har pågått, men over flere år, og tar kraftig innover meg de overgrep den bleikfeite nordmann har begått mot samene som folk.

Der jeg satt på scenen i Nidarosdomen kjente jeg at oppreisningen skjer her og nå. Samtidig grep jeg meg selv i å undres over hvordan det føles, å motta oppreisningen inne i dette perverterte bygget, som i seg selv representerer noen av de verste overgrepene som er begått.

Hvor lang tid vil det ta å gjøre opp for de overgrep som har foregått, og hvordan skal vi framover betale tilbake, tenker jeg i det toget passerer Snåsa, et sentralt sør-samisk tettsted.

"Tenk at samisk kultur har kommet så langt", sa en samisk venn fra Tysfjord ironisk. Han har altså vokst opp midt i det lulesamiske. Og jeg tenker han er inne på noe. Samisk kultur har bestandig vært rik. Sett fra min stol på scenen i Domen ble den ikke rikere av å bli løftet inn i katedralen. Ei heller av å bli satt inn i mine eller andres symfoniske rammer.

Over samenes Kola går det forresten jernbane,  det har de ennå ikke i min venns lulesamiske rike, selv om den ble nær ferdigbygget av djevelen på 1940-tallet. Jernbanetunellene mellom Fauske og Hamarøy er på plass. At samisk ikke inneholder et ord for tunell, burde ikke være en hindring for ferdigstillelse av ruovde raidu.

"Samenes katedral er naturen selv", sa en annen samisk venn etter konserten i domen. Og jeg tenker på hvor lett det hadde vært å lage et monument med utsikt til innsikt, eller et signalbygg for den saks skyld, hvor vi som har forlatt vårt indre naturmenneske raskt ledes tilbake til bevissthet.

Finnmark har noen slike bevissthetsvekkere allerede, Peter Zumthor og Loius Borgeouis´ heksemonument i Vardø er noe av det sterkeste jeg har opplevd.

Kanskje kunne et slikt samiske monument blitt et uakademisk sted som viser vei for alle arktiske folk, både urfolk og bleikfeite. Et sted som minner oss på den største katedralen av dem alle, naturen, og viktigheten av å ikke høste mer enn man har sådd. Hverken av thorium, fisk, ting & tang, rein og olje.

Jeg må sove. Med Træna som reisemål må jeg av på Mo midt på natta. Ved foten av det salte fjellet der toget flere år på rad har dundret inn i reinflokker.

Jeg skal holde på temaet gjennom helgen og se om det finnes rester av naturfolket/ urfolket hos Trænværingen. Øya på Helgelandskysten har Norges første kjente befolkning.

Jeg er spent, for der ute finnes det ord som inkubator, moderator og fasilitator. De ordene finnes ikke på samisk enda. Og forsåvidt ikke på norsk heller.