Kommentaren: Et Nord-Norge som virker -sammen

Er sør fortsatt et problem for nord? JA er svaret, selv om mine venner i sør er pisse lei vinklingen. Eller POV (Point of view), som det fra nå skal hete i denne kronikken. Det viktigste for min uavhengige forskningsbedrift er å kjenne på spørsmålet om nord er et problem for nord. JA dessverre, er svaret på dette. Og med mitt POV, 180 reisedøgn i nordnorsk luksuriøs identitet, er dagens skribling igang.

Den nordnorske historien skrevet av komponist Lund:

Bitchy Tromsø hvisket i øret på like pene Narvik: "du har blitt forfordelt". Narvik svarte: "Har jeg? Åh, tusen takk!"
Den sjalu Bodø kunne ikke høre, og spurte Narvik hva Tromsø sa? Narvik fortalte, hvoretter Bodø gikk til Tromsø og sutret: "hvis ikke jeg også blir forfordelt, kan det være det samme med vårt vennskap".

På Nordland fylkes kulturnæringskonferanse tidlig i oktober modererte journalist Anki Gerhardsen sammen med undertegnede den ene av to dager. Vi satte fortid, nåtid og personlige sannheter rundt kunst og kultur som næring på dagsorden, men vi snakket lite om fremtiden.

Navnet "Nord-Norge" skal ha vært foreslått som et strategisk begrep av komponisten Ole Olsen fra Hammerfest i Nordlændingernes Forening (1894), som på den tiden var spesielt opptatt av landsdelens mulighet for kulturell, sosial og industriell vekst. Begrepet ble først vanlig i bruk i tiden omkring første verdenskrig i navn på foreninger og i avisartikler (wiki).

Ole Olsen var en meget visjonær mann. Sammen med salmedikter Elias Blix satt han i Kristiania og utarbeidet planer om blant annet tog til Arkhangelsk.

En mengde små bedrifter, små tannhjul av kulturnæringstilbud finnes i nord. Men hvem tar ansvaret for å sette tannhjulene i kontakt med hverandre og olje dem slik at de fungerer sammen, når bedriften selv har evig nok med sin daglige drift?

Innovasjon Norge fikk så ørene flagret på konferansens første dag, som ble avholdt på Fleinvær med løs jakke og takhøyde. "Det er både for dyrt og vanskelig å lære seg å snakke gründersk", påsto gjestedebattant og gründer av Stokkøya Sjøsenter på Trøndelagskysten, Roar Svenning. Dagens varmeste brannfakkel ble presentert av samme mann: trygghetssøkende saksbehandlere bør miste stillingsvernet sitt, plasseres opp i en skyhøy lønnsklasse mot å kunne miste jobben på dagen.

"Avmålings-instrumentene for prosjektinnholdets gyldighet er for enkle", ble en stedlig konklusjon i løpet av dagen. Virkemiddelapparatet selv uttrykte at de ikke klarer å komme denne søkergruppen i møte i tilstrekkelig grad. I løpet av dagen ble det erkjent et behov for "oversettere".  Gründer Roar Svenning sa også: "egentlig er denne konferansen bortkastet for vi er jo alle enige om kulturnæringens plass i samfunnsmaskineriet."

Skjønt, bortkastet og bortkastet..

Lundsk POV:

Mange tannhjul-snekkere, gratisarbeidende slitere som faktisk snekrer samfunnhjul, som prøver å få dem til å virke og deretter passe inn med andre , får beskjed om at hjulene de har snekret ikke er internasjonale nok, eller interessante nok. Et avslag kan ikke bortforklares med at de ikke matcher oppdraget sørfra, slik det ble forsøkt på konferansen. "Dere kjenner ikke godt nok vårt oppdrag", sa Innovasjon Norge-representantene til oss som var anklagere. Pengene, den oljen som faktisk finnes i nord synes alle ha et oppdrag sørfra.

Jeg sier: ingen oppdrag er fri for politikk i sin utøvende effekt og ingen oppdrag gis uten mulighet til fortolkning. Vi mangler den visjonære komponisten. Eller oversatt: den visjonære konstruktøren av en bestandig helhet. En som kjenner Nord-Norge. Som helst er fra annet sted i Norge, for "never trust a local", en som er ansatt av Nord-Norge. En visjonær som også vet hvordan man fillerister og agerer som luktesalt for dem som lar være, eller ikke tør, å sette tannhjulene i gang og slike som stikker kjepper i andres tannhjul i ren sjalusi.

Det er viktig å huske på at det hele bildet av Nord-Norges positive muligheter, alle tannhjulene, ikke bare utgjøres av de som søker om støtte, men også dem som av ulike årsaker ikke søker. Nord er et problem for nord uten en slik leder.

POV "det store bildet":

Hvis alle mennesker i verden kjenner hverandre i syvende ledd, virker det som om Norge er så langstrakt at vi må opp i fire-fem ledd for å skjønne hvem vi snakker om. Skyldes dette sjenanse, ignoranse eller rett og slett store avstander? I de tre nordligste fylkene har vi 87 kommuner, og det å ha full oversikt over hvilke sexy påfunn som er på gang, hvilken galskap som er ettertrengt, og hvilken lokal klokhet som faktisk finnes, skal ikke være vanskelig verken for det ene eller andre fondet eller fylket.

Samarbeid, samarbeid, samarbeid sa fylkets Kai Eirik Breivoll på konferansens andre dag. Er ikke virkemidlene til som smurning for tannhjulene; er ikke dette sammenhengen mellom disse to, tenker jeg, mens Breivoll fortsatte messe mantraet sitt.

Er det ikke veldig lett å sette hjulene sammen i en mekanisk, meget tiltalende maskin? JO sier jeg, men da må Nord virke MED sine egne og ikke MOT. Samarbeid, samarbeid, samarbeid.

POV skråblikk 1:

En selverklært pøbel mente et tiltak på vei til målet måtte være å legge ned begrepet kulturnæring og heller snakke om NÆRING. Han mente målet måtte være å åpne opp for ulike størrelser på næringene, anerkjenne ulike kurver, ikke bare den logaritmiske, men også den linjære, om å ikke løfte opp sirkelen som en gyldig økonomisk figur. Jeg kan ikke si meg uenig med meg selv. Det er for eksempel 10 år siden Yonos fikk fredsprisen for sine mikrolån-modeller, og uten sammenligning forøvrig ble det ytret mellom slagene disse to dagene i starten på oktober, at det nettopp hadde vært bedre å motta små lån enn å motta støtte. Eller tilskudd. Eller virkemiddel.

POV skråblikk 2:

Den ypperlige skribenten Christian Chramer fortalte i en bloggpost for noen måneder siden om en norsk showcase-tur han hadde tatt asiatiske kunder med på. Alt hadde gått bra helt til de under en transport-etappe hadde skreket "stop the bus, stop the bus". Chramer trodde nok at sushien ble gjennomkokt der og da, at alle kontrakter hadde røket, og spurte forsiktig hvorfor de ville stoppe her, midt i ødemarken. Svaret var nydelig: "We´ve never seen nothing".

Kjenn på den:

"We´ve never seen nothing".

Når "ingenting" borte pga for mange mennesker, hva da?

Lofoten er fullt. Hurtigruten er full. Kystriksveien er på vei til å bli full. Vi sitter midt i suksessen, midt i "nothing", men gode kompletterende ideer kveles grunnet servilitet, uetterrettelig håndtering av aktivitetene initiativ og innovasjon, og mangelen på kapasitet hos tilbyderne.
Nei, en visjonær leder som ser hvordan alle små tannhjulene kan være med å ta unna, komplettere, og berike tilreisendes opplevelser av det rike nord er en nødvendig størrelse.

POV poenget:

Jeg skriver altså om de pengene og mulighetene som allerede finnes her.

Tannhjulene finnes i rikholdige og mangfoldig sett i Nord-Norge, det mangler bare å settes sammen og oljes slik at alt fungerer sammen. Å løfte denne serien til et helt Nord-Norge som virker sammen er fullt mulig.

Ex-bitchy Tromsø satte seg ned foran lille Narvik og sa: "Nå skal du få 10 milliarder og gjeste-kuratere Nord-Norge det neste året."

"-Skal jeg?", sa Narvik. "Da vil jeg først berge Kirkenes med tog til Nikel, og gjøre Glomfjord til Nord-Norges alpinmekka, så styrke Vardø som hekse-by. Og så vil jeg kose mer med Kiruna og Luleå."

Sjalu Bodø spurte Narvik hva Tromsø hadde sagt: "Jeg fikk lov til å gjeste-kurere Nord i et år". Bodø ble sjalu og utbrøt: "Jeg vil også gjeste-kurere!!"

Tromsø lo hånlig og sa: "Det heter å kuratere", og slik startet krangelen som ikke førte til noen verdens ting for noen av de tre.