Kommentaren: - Den årlige samvittigheten

Dette førjuls-skribl handler om stressets fremkalling av freudianske feiltastinger. Slike som kan være fatale i øynene på rett mottaker.

Også skal det handle litt om feiltastingens søskenbarn, slurvtalen. Og litt om ordleken som oppstår rundt bevisstgjøringen av disse første to.

Feiltastinger setter seg nemlig i hjernen min som en mulighet. Jeg begynner å reagere tvert et ord KUNNE vært feiltastet. Jeg leter etter diametral motsatt mening ved å kutte ut en bokstav, og det beste er når nye ord og vendinger dukker opp, og kan brukes kontrollert.

Det verste er det du plutselig har sendt fra deg uforvarende. Ordet JUL ligger eksempelvis slik til på telefonen at det ofte står KUK etter meg. Speedpoeten Lund liksom. Ikke bra..

En bokstav kan velte stor tue, og feiltastinger får sin største effekt der de er mest sjokkerende. Ønsk noen i Skatt Nord god kuk og du sliter. Kjedesvangert; det inneholder en rekke av mulige reaksjoner. Du kan f.eks. bli kjønnslignet for slikt.

For å holde oss såpass langt sør på kroppen kan det nevnes at slurvtalen ofte omgjør ordet kontonummer til kondomer. Ring til banken i forskudds-skattestress og spør om de kan hjelpe deg med rett kondomer, ikke bra. Fortell bankmannen at du er desperat etter hjelp og at skatteopprør kun er mulig med rett kondomer. Yeah right. Håper dagens tekst vipper deg av pinen, altså gir deg latter.

Når det ryker av korttidsminnet bør man sette tempoet ned, det sier alle kvinner. Og leger. Når tempoet er høyt skriver jeg veldig mye feil, og det var slik det begynte. Jeg husket ikke lengre om man skulle skrive kort tiss eller kort tids. Eller mine eller minne?

Korttiss-mine er vel strengt tatt det jeg hadde i hele puberteten. Kvisete usikker musiker hadde mye heller lyst til å sende ut et langtiss-varsel. Men den gang nei. Jeg vokste opp og ble mann for det. Hadde samleie i superhyggelige studentkollektiv, deretter sameie , før mersmak ble etterfulgt av merskam: etter å ha prøvd flere kvinnelige sambos savnet jeg bare kollektivet.

Å tvinge hjernen ned i det tempoet fingrene klarer å taste er min form for mindfullness. Jeg skriver med elendig teknikk, men likevel i et formidabelt høyt tempo. Det er bare det at hjernen går enda fortere. Jeg må bare holde pusten, la øynene dirre over tastaturet, og bruke tid på å rette mens hodet spinner videre. Slikt skaper stress. Jeg må altså huske tankerekkens fortsettelse selv om jeg jobber med siste setning for andre gang.

Alternativet er å trene fingrene til å henge tritt med hodet. Peise på, og rette tilslutt. Det er forunderlig hvor mang skrivefeil en tekst kan inneholde, og så forstår man likevel alt.
Å skru av skjermen er det nye. Jeg vet jo hva jeg har på hjertet og trenger vel ikke lese det jeg skriver underveis, egentlig? Å skrive julekort må bli en analog øvelse i år, jeg tør ikke gjøre det digitalt. Med mindre massiv bruk av smileys, dette fordummende men deilige påfunnet, som temmer men ikke tenner. Ord har større kraft enn bilder.

Jeg trener tempo på ordet ORDET på datamaskina. O punches med høyre langfinger mens R punches med venstre pekefinger og glir klarinettisk ned til D, dras opp til E og lukkes med en lynkjapp T i høyre pekefinger. Prøv.

Etterrettelighet er et av de ordene jeg synes er morsomst å skrive raskt. Etterrettelighet. Uetterettelig er like morsomt. Musikalsk ord, rytmisk emd inm tasetteksnikk. Iklr nie problem å fordpå elb om moe feuk skulle forekomme. Etterretteluf.

Lag deg nå en god førjulssti, spaser den i fred og gjør ting du ikke gjør resten av året. 

Husk: selvforskyldt henger sammen med selvforsynt. Å toppe det du har holdt på med 150 dager tidligere i året blir fort fatalt for kropp og sjel.  Å tåpe kan man kalle det. Dødssyndene er til gjentakelse, men husk at julen i år er kort. Drømmen om en erotisk jul fort kan bli knust og stå igjen som en nevrotisk jul.

Regn med at han hjemme klasker til med noe mineralsk til jul. Igjen. Fordi han har årlig samvittighet for noe. Men er han udugelig siden han har kjøpt det samme som i fjor eller ugudelig? Hans egentlige gudinne, svigermor, sitter akevittfull på vaglet, og er spydig og ubalansert, men det kan ikke din mann lastes for. Ærligheten hennes har fått hjelp av potet-ildvannet du selv kjøpte .
Herligheten i stekeovnen blir konstant og kontant kommentert av den tourettske potetildvanns-poeten. Snakker vi om en ren eller sur julestemming? Ingen av delene, svigermor synger nemlig ikke, nei hun kakler som en høne. Ei høne i stærkasse. I særklasse. Hun har kalt din mann for de tryggeste ting, og deg selv de styggeste ting. Selvironi er ditt våpen mot hennes massive selvikoni. Hun skal altså fra vaglet til veggen, fra pinne til gullforgylt bilde.

Å kaste bensin på målet er lite lurt, for å la din mann trekkes som seigmann mellom deg og hans mor, går i din dissfavør. Vurderer du svigermord ved hjelp av kvikksølv eller annet sølvpuss, don´t go there. Få heller din manns hellige hånd til å hente halm fra krybba. Med rett hersjeteknikk og høysensitivitet får dere raskt flettet en effektiv munnkurv. Plutselig klarer dere sammen å sette et punktum i hønemors nidvise som ikke gir dere noen nye løse fuglevenner. Kanskje du får i pose og sex likevel ved å fremelske allianser!

PS:
I det jeg sier meg fornøyd nok med dette lille skriblet sier flyvertinna høyt at kapteinen og knullet hans takker for turen. Noen arbeidsplasser er åpnere om slikt enn andre. Et supert ullkorn fra cockpit på snøvlete engelsk. Kaptein Lund setter seg straks i Noahs sjark, driver ut i Vestfjorden og trener på høyere taste-tempo. God kuk så lenge på fastlandet, noen må holde jula i gang.