Kommentar: Støy og fyrverkeri – historien om ei utskjelt næring

Diskusjonen gikk høyt i valgkampen om hva Norge skulle leve av etter oljen. Men da norsk industri rullet ut sin strategi for framtida under en to dagers konferanse i Bodø, var det rikspolitiske innslaget nesten demonstrativt fraværende.

Fraværende var også miljøbevegelsen, bortsett fra Bellona, som både finansieres og jobber tett med industrien.

Fraværende var stort sett også norsk presse, som hver eneste dag gir leserne sine en bruksanvisning på livet vi lever.

LO var til stede, men så vidt jeg kunne se uten tillitsvalgte fra offentlig sektor, som finansieres av blant annet industrien.

Mange meninger – lite kunnskap

Det er i det hele tatt påtakelig hvordan Norsk Industri, som er navnet på NHOs største arbeidsgiverorganisasjon, sammen med investorer og industribedrifter, ruller ut det grønne skiftet uten at kritikerne møter opp.

Påtakelig, og samtidig synd, fordi det opprettholder mytene om norsk industri. Det blir en debatt med mange meninger og lite kunnskap.

Også jeg fulgte de debattene om Norges framtid under valgkampen. Til det kjedsommelige ble turisme og fiskeri framholdt som Norges viktigste næringer i framtida. Begge næringer er viktige, men svært få pekte på norsk industri som en del av framtida.

Det kan skyldes kunnskapsmangel. Men det kan også skyldes mangel på mot.

Historien om norsk industri knyttes urettmessig først og fremst til olje. Det henger i tillegg ved næringen at den er skitten og gammeldags. Etterkrigshistoriens industrireising ligger som en skygge over ei næring som har tatt kvantesprang mot det grønne skiftet de siste årene.

Et lite eksempel fra Industrikonferansen i Bodø.

I fjor kjøpte Elkem Fesil Rana Metall AS. I går fortalte direktør Helge Aasen i Elkem, at selskapet allerede nå er klar til å investere nye 150 millioner kroner i fabrikken. Slik vil de redusere utslippene og øke effektiviteten.

Elkem er i dag et heleid kinesisk selskap, Ifølge Aasen er en av de viktigste forskjellene på de kinesiske eierne, og tidligere eiere – Elkem var i sin tid eid av Orkla – langsiktighet.

Og nettopp langsiktighet, i tillegg til krav om lønnsomhet, preger en industri som historisk sett har vært gjennom en kontinuerlig omstilling.

Kina og USA

Det er bare en av grunnene til at den offensive industrien i sum ligger langt foran politikerne i jakten på utslippsfri produksjon.

I Bodø sto både kinesiske og amerikanske investorer på scenen.

I sine hjemland kjemper de knallhardt om et industrielt verdensmarked. Ulikhetene er mange, men de har tilsynelatende en felles investeringsstrategi:

Pengene de forvalter, og her snakker vi summer som får Kjell Inge Røkke til å framstå som ei fattiglus, trekkes ut av forurensende industri og skyfles inn i såkalt grønn produksjon.

Investeringsskiftet er ikke miljøreligiøst begrunnet. Det handler om lønnsomhet.

Kineserne vil ikke overleve om de fortsetter den dramatiske forurensingen av sine byer.

Amerikanerne snur ryggen til Donald Trumps demonstrative åpning av nye og gamle kullgruver, fordi de vet at det er feil vei å gå for å løfte amerikansk industri tilbake i førersetet. Black Rock, verdens største kapitalforvalter, og for investorer en Gud større enn alle andre guder, styrer sin gigantiske investeringsportefølje over i den delen av næringslivet som tar skiftet på alvor.

For kort tid siden tvang de eksempelvis Exxon Mobile til å innarbeide Paris-avtalen i sin strategi.

Michael Moore, en amerikansk investorstrateg, mener på sin side at det er nesten uten betydning hva Donald Trump gjør i forhold til Paris-avtalen.

"We are noisy, and it is going to be a lot of fireworks, but we going to get there, er hans beskrivelse av veien fram mot et nytt amerikansk, industrielt lederskap basert på et klimaskifte".

At Norge er avhengig av en moderne industri i framtida, ble grundigst understreket av visesentralbanksjef i Norges Bank, Jon Nicolaisen.

Han viste forsamlingen i Bodø hvordan vi som nasjon har kommet oss gjennom oljeprisfallet, ved å flytte virksomhet og investeringer over i offentlig sektor, bygg- og anlegg og reiseliv.

- Men har vi dermed vært gjennom en omstilling, spurte han, og svarte selv.

- Det var fornuftig, det vi gjorde, men vi kan ikke leve av dette. Det gjenstår fortsatt å finne ut hva vi skal leve av i framtida – i tillegg til oljen.

Bommet med et år

Våre folkevalgte prioriterte regjeringsforhandlinger og kampen om komiteverv på Stortinget, framfor et høyst tiltrengt kræsjkurs hos norsk industri.

Stein Lier Hansen, direktør i Norsk Industri, med lang fartstid i AP, var klar i sin dom da han skulle forklare Arbeiderpartiets tilbakegang:

– Støre og Arbeiderpartiet bommet med ett år. Alle andre så at krisen i norsk økonomi var over i fjor. 

Hvis politikk skal formes etter mer eller mindre tilfeldige bedriftsbesøk under en valgkamp, kan norsk industri oppleve flere bommerter.

Bommerter med større konsekvenser enn et dårlig valgresultat for AP.

Overlever fortellingen om norsk industri som klimaødelegger, og ikke klimaløser, stopper rekrutteringen opp.

Det vil være helt ødeleggende, for det er ungdommen som skal sørge for at klima blir prioritert også i framtida.