Kommentar: På grensen til samarbeid

Riktignok mer diplomatisk formulert, men i substans ganske så presist:

Den lokale betydning

Det lokale engasjement, den lokale tilstedeværelsen og en robust befolkning spiller en avgjørende rolle for Norges forhold til Russland. Verdien av dette blir ikke alltid sett.

Det er samtidig en kunnskap som nærmest automatisk kryper under huden i samme øyeblikk som flyet sørfra lander på Kirkenes lufthavn, Høybuktmoen. Derfra til grensa mot Russland er det bare noen kilometer. Fra Finland strømmer det på med busser fulle av kinesiske turister på vei til Kirkenes. Disse, sier Kirkens-ordfører Rune Rafaelsen, kommer i tillegg til mer offisielle kinesiske delegasjoner som ser på investeringsmuligheter i nord.

Kirkeneskonferansen er kanskje den nordområdekonferansen som sterkest understreker nordlendingenes forståelse av de utfordringer og muligheter som ligger i Norges naboskap med Russland. Årets konferanse, som akkurat nå går av stabelen, er intet unntak. Forsterket kanskje, av at Barentsamarbeidets far, tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg, døde i juli fjor.

Thorvald Stoltenberg

Hans nære medarbeider gjennom mange år, diplomaten Sverre Jervell, fortalte levende fra scenen hvordan Stoltenberg lirket Barentssamarbeidet på plass på tross av motstand fra utenriksminister Johan Jørgen Holst og hans embetsverk. For ikke å snakke om sikkerhetspoliti og etterretningstjeneste. Svaret fra Stoltenberg var å søke støtte hos Gro Harlem Brundtland.

- Grunnideen i dette samarbeidet, oppsummerte Sverre Jervell, var at sikkerheten i forhold til Sovjet, og etter hvert Russland, ikke bare skulle rette seg mot Sovjet, men også med Sovjet.

Så flytter vi tida fram til 2014 og Krim-krisen. Fra talerstolen under Kirkeneskonferansen etter annekteringen, tok daværende utenriksminister Børge Brende et uforsonlig oppgjør med Russland,og dermed også den russiske delegasjonen som deltok på konferansen.

Bomskudd

De fleste mente, med god grunn, at både tidspunktet og valg arena var et bomskudd. I hjertet av Barentssamarbeidet var og er dialog svaret på de fleste spørsmål. Ikke minst når naboskapet settes på en prinsipiell prøve.

Gårsdagens møte mellom utenriksminister Ine Eriksen Søreide og ambassadør Teimuraz Ramishvili var av en helt annen karakter – uten at det fra norsk side på noen måte utfordrer prinsippene som ligger bak sanksjonsregimet. Den norske utenriksministeren brukte i stedet taletida på å beskrive alle de former for samarbeid og dialog som fortsatt er operative i forholdet mellom Norge og Russland. Gamle strukturer som fortsatt lever, og nye initiativ som tas.

Ikke minst gjelder dette spørsmål knyttet til havet. Og nettopp havet er en slags offisiell begrunnelse for at både statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Eriksen Søreide har sagt ja til å delta på Putins gigantiske, arktiske konferanse i St. Petersburg i april.

Verdien av nord

Men fortsatt er det en markant distanse i måten Norge og Russland beskriver relasjonene landene imellom. Det Norge kaller dialog, beskrives fra Russlands side som norske "statements".

Spørsmålet mange på Kirkeneskonferansen likevel stiller seg, er hvordan det eksisterende samarbeidet skal tas videre.

Det kom det ingen klare svar på under konferansen.

Kanskje med det unntak at både Norge og Russland er opptatt av å vise fram for sine respektive land verdien av det internasjonale arbeidet, og de internasjonale initiativ, som hver eneste dag utøves både i Nord-Norge og i Nordvest-Russland.

I det ligger det i seg selv en forpliktelse til oppfølging.

En gjensidig forpliktelse.