Kommentar: På flukt fra enhver anstendighet

 
I ti år har nordiske politikere kjempet for å øke investeringene i nordområdene. Minst like lenge har statsministre, banksjefer og investorer i de samme landene sluset sine midler ut av Norden og inn på skjulte bankkontoer i skatteparadis.

English version here.
 
Aftenposten, sammen med 400 journalister over hele verden, bretter i disse dager ut en verden av økonomisk tilpasning og svindel som får det til å svimle, selv for de mest hardhudede av oss.
Mens verden holder pusten for nye dypdykk inn i en ”hemmelig” verden, hvor respekten for egen vinning er den eneste respekten som finnes, ruller det første mulige offeret - statsminister Sigmundur David Gunnlaugsson - rundt i velfortjent tjære i Islands hovedstad, Reykjavik.

Fra Russland, hvor den til dels skakkjørte økonomien sender nye tusener av mennesker ut i sult og elendighet, har kretsen rundt Putin sørget for sin egen økonomi. 
Det har de gjort ved hjelp av de samme skatteplanleggerne som la til rette for statsminister Sigmundur David Gunnlaugsson flukt fra den økonomiske krisa som hjemsøkte Island for noen år siden.
 
 
Sjefen som ikke visste

Og fra sitt glasspalass med utsikt til Den norske operaen, har konsernsjef Rune Bjerke i den halvstatlige banken DNB, sendt sine rikeste kunder ut av landet og inn i akkurat de samme skattefluktmulighetene som Putins allierte og den islandske statsministeren har benyttet seg av.

Rune Bjerke er den eneste av de involverte i nord som påstår at han ikke visste om hva han var med på. Med sin gigantlønn, i tillegg til et utall av opsjoner og bonuser, må Rune Bjerke være en av verdens best betalte sosialdemokrater. At han i tillegg selv avslører at han får betalt for ikke å vite hva banken hans driver på med, er for alt jeg vet også en slags verdensrekord.
Kanskje vet han heller ikke at banken for tida er i ferd med å legge ned de fleste avdelingskontorene i Nord-Norge, samtidig som bankens virksomhet i Luxemburg blomstrer.
 
 
Flukten fra samfunnsansvaret

Island har, på tross av sin beliggenhet, på kort tid bygd seg opp til å bli en sentral aktør i den internasjonale satsingen i nordområdene. En av arkitektene bak dette er president Olafur Ragnar Grimsson. Gjennom konferansen Arctic Circle lokker han årlig verdens mest kjente investorer til sagaøya.
Også turistene lar seg lokke.

Turismen på Island har formelig eksplodert de siste årene.Hotellprisene er så høye at det snart bare er turister med ubeskattede midler som har råd å leie rom. Den internasjonale valutaen flommer over øya, som usedvanlig raskt – på islandsk vis – snudde ryggen til finanskrisa som rammet landet i 2008. Bak snuoperasjonen lå blant annet strenge reguleringer fra islandske myndigheter. Ikke minst ble det slått hardt ned på forsøk på å unndra midler til beskatning i hjemlandet. Statsminister Gunnlaugsson har selv i harde ordelag kritisert de av hans medborgere som ved hjelp av skattetriks forsøkte å unndra seg et soleklart samfunnsansvar.

Så viser det seg altså at mens president Olafur Ragnar Grimsson har lokket investorer til Island, har statsminister Sigmundur David Gunnlaugsson sendt pengene i retur via stråselskap konstruert nettopp for å slippe samfunnsansvar.
 
 
Egoismens kistebunn

Utenriksminister Jonas Gahr Støre, og senere statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende, har i tur og orden valfartet nordover. De har alle hatt politiske målsettinger, men reisevirksomheten har også vært økonomisk begrunnet. Ved å vekke investorenes interesse for nordområdene, skulle hele nasjonens økonomiske framtid sikres.
Det har nærmest vært opplest og vedtatt at det er for lite kapital i den nordlige delen av Norge til å utnytte verdiene i nord, ressurser bestående av alt fra råvarer til kompetanse og innovasjon.

I dag vet vi at svaret fra DNB på slike politiske oppfordringer fra regjeringen, som også er bankens største eier, like gjerne har vært å peke på investeringer i selskapskonstruksjoner blottet for enhver verdiskaping og moral, annet enn den som finnes på egoismens og umoralens kistebunn.

Å slippe skatt og samfunnsansvar vil for en investor uten ryggrad alltid være mer lønnsomt enn andre investeringer. Så lenge det heller ikke avsløres noe kriminelt, er slike handlinger både enklere og mer lønnsomme også for banken som tilrettelegger.

Så langt har DNBs toppsjef lagt seg paddeflat, mens islands statsminister fortsatt klamrer seg til makta.
 

Belønnes med fallskjerm

Hoderullingen, som av og til følger i skandalers kjølvann, er langt på vei et sidespor.
Historien har med all mulig tydelighet vist at innenfor bank- og finansverden belønnes dårlig skjønn og håndverk med gullforgylte fallskjermer.

Slik banes det vei for en ny grådighetskultur og nye toppledere – og nye fallskjermer.
I mellomtiden kan stadig nye medierådgivere sende sine ferdigutfylte fakturer med råd om at Rune Bjerke og hans likesinnede må legge seg flate.

Der blir de tilsynelatende liggende helt til en av landets stadig færre journalister vekker dem til live med nye avsløringer.