Kommentar: Nordnorske skoler: Tvangsinnlagt på samfunnets venterom
De videregående skolene i Nord-Norge scorer lavest på det aller meste. Her Kongsbakken videregående skole i Tromsø. (Foto: Bernt Rostad)
I mer enn ti år har nordområdene stått øverst på skiftende regjeringers strategiske prioriteringsliste. Minst like lenge har nordnorsk skoleungdom stått nederst på den samme lista. En ny undersøkelse bekrefter at det fremste kjennetegnet på den «nordnorske skolen» er at den er mer ekskluderende enn inkluderende.
I mer enn ti år har nordområdene stått øverst på skiftende regjeringers strategiske prioriteringsliste. Minst like lenge har nordnorsk skoleungdom stått nederst på den samme lista. En ny undersøkelse bekrefter at det fremste kjennetegnet på den «nordnorske skolen» er at den er mer ekskluderende enn inkluderende.
At den videregående skolen i Nord-Norge i tillegg er mye dårligere enn landsgjennomsnittet, er med på å tegne bildet av en notorisk ignorant skoleledelse i Nordland, Troms og Finnmark.
De brutale fakta finnes i en rapport fra Senter for økonomisk forskning, laget på oppdrag av Kunnskapsdepartementet.
Rapporten er på 160 sider. Men allerede på side fem kles det nordnorske skoleverket naken i all sin elendighet:
Langt under gjennomsnittet
..de tre nordligste fylkene scorer dårlig både på enkeltindikatorene for faglige resultater, og fullføring og deltakelse, samt på samleindikatoren for skolekvalitet. Alle skolene i Finnmark og Troms og de fleste skolene i Nordland ligger under landsgjennomsnittet.
Avkledd all akademisk dannelse kunne forskerne med belegg i sin egen analyse ha lagt til at de videregående skolene i landets tre nordligste fylkene ligger «langt» under gjennomsnittet.
Så langt under landsgjennomsnittet at skoleeierne, de tre nordnorske fylkeskommunene, ikke har belegg for å hevde at de tar problemet på alvor.
For hvordan kan de ellers forklare at ikke en eneste av de videregående skolene i nord er blant de 20 prosent beste i Norge?
Eller at bare en av 37 videregående skoler i Nord-Norge er bedre enn landsgjennomsnittet, mens to, kanskje tre skoler, med en viss statistisk velvillig tolkning av mulige feilmarginer, er i nærheten av et landsgjennomsnitt.
Sagt på en annen måte: Minst 33 av landsdelens 37 videregående skoler er ikke i nærheten av å levere et skoletilbud på nivå med det som resten av landet tilbyr sin ungdom.
Skyves ut av skolen
Det mest dramatiske, og en av hovedforklaringene på at våre videregående skoler kriger om et skolepolitisk nedrykk til en divisjon som likevel ikke finnes, er det store antall elever som ikke fullfører sin utdannelse. Nesten fire av ti elever slutter uten eksamen. I de mest ekstreme tilfeller går nær halvparten av elevene gjennom sin videregående skole uten avsluttende eksamen.
Disse tallene er oppsiktsvekkende, men dessverre ingen nyhet.
Det nye er at tallene avslører at gjentatte politiske forsikringer om at problemet tas på alvor, at politikerne ser på dette med bekymring, har kortere holdbarhet enn en softis i 30 plussgrader.
I stedet for å ta problemet, for ikke å si ungdommen, på alvor, fortsetter vi å sluse framtidas generasjoner inn på en skole konstruert slik at nær halvparten av elevene kommer ut i andre enden uten et eneste papir å vise fram. Særlig guttene rammes av dette systemet, fordi de møter en skole tilpasset en teoretisk ide i hodet på skolepolitikere mer opptatt av sin egen eksperimentelle kreativitet, enn faktisk kunnskap om hva som skjer i skoleverket.
Normert tid på videregående skole er tre år. Mange sliter i fem år, før de tvinges til å gi opp. For et skremmende høyt antall ungdom blir den videregående skolen ikke et tilbud som skal åpne dører til resten av livet, men en slags tvangsinnleggelse på samfunnets venterom. Så lenge de er «innlagt» på videregående slipper vi å konfronteres med de som kjemper en håpløs kamp for å lykkes.
En del av nordområdesatsingen
På et slags importert fagspråk kaller vi elevene som faller fra for «drop-outs», mens det burde være innlysende for enhver som vil se at det er skolen som skyver elevene ut, ikke elevene som dropper ut. Når en skole mister 40 prosent av sine elever før eksamen er avlagt, er det skolen som svikter, ikke elevene.
I rapporten pekes det på mange årsaker til at nordnorske skoler kommer dårligere ut enn landsgjennomsnittet, slik det også pekes på årsaker til at skoler i andre deler av landet lykkes. Mellom de gode og dårlige skolene finnes det forskjeller som vanskelig lar seg endre eller fjerne, noe som kan bety at eierne av skolene i nord må ta andre grep enn det som for eksempel virker i Oslo. Det viktigste er uansett at det tas grep med et alvor som gjør at neste undersøkelse avslører et skoleverk på vei inn i framtida, og ikke på flukt fra den.
I mange år det vært ført utmattende diskusjon om hvorvidt frafall og kvalitet i den videregående skole bør være et tema i den generelle diskusjon om satsing på nordområdene.
Den diskusjonen bør avsluttes.
Når landsdelens videregående skole på de aller fleste parametere scorer til dels dramatisk dårligere enn landsgjennomsnittet, samtidig som kunnskap er navet i all nordområdesatsing, sier det seg selv at det kreves et engasjement utover en gjentatt politisk bekymring.
Det skylder vi vår egen ungdom.
For mange av dem har nok med sine egne bekymringer, og de ikke også skal lide under en virkningsløs politisk bekymring.