Kommentar: Mitt første kyss, en hyllest til bygda

Jeg husker mitt første kyss. Det ble utlovet til den som scoret det første målet for IL Splint sesongen -82, og skulle utføres av den fineste dama på Inndyr. Jeg skulle bli kysset av hun som senere skulle bli Bjørns kjæreste i altfor mange år (hun ble jo aldri ledig, jo!).

Jeg skjøt en lompe fra ca 55 meter som spratt én gang, rett over en feilberegnende keeper på Tjongsfjords rugbylag (de holdt virkelig på med noe helt annet), og fikk kysset noen dager senere.
Jeg var forsvarsstrateg, og scoret derfor bare dette ene målet denne rette veien. Kysset var hverken godt eller fælt, det var det første. Som målet.

Nå mens jeg skriver tenker jeg på bruk av pseudonym og personvern, men siden Bjørn nylig ble kåret til Norges andre beste havrettsadvokat, er det ikke så farlig med det. Uansett om jeg f.eks. hadde kalt han Morten, hadde han tatt rotta på meg. Men for ordens skyld, Bjørn er ikke lengre sammen med hun jeg fikk kysset av (han fikk sikkert en avskjedslapp fra kysserinnens venninne så tidlig som i -83).

Monica (heller ikke et pseudonym) er selveste drømmedama fra barndommen, hun sier at vi kanskje skal kline når vi er 80 år gamle. Men egentlig tror jeg hun lurer meg. Og dessuten har jeg allerede kapret den fineste dama i mils omkrets, bokstavelig talt, fra Steigen.
Men det er noe med barndommen, er det ikke?

Den gangen kom forresten de fineste damene (etter Monica såklart) fra Elias Blix´ barndoms øy, Sandhornøya. Kanskje var det de fine damenes formødre som fikk Blix til å minnes så intenst?

Jeg er altså på vei hjem igjen. For å gi tilbake til det jeg i dag minnes som en rik oppvekst. Som egentlig bare handlet om lekser, øving på klarinetten og oppmåling av den-du-vet; kunne den ikke bare bli LITT lengre? Jeg var 12. En grufull, sammensatt tid. Jeg lengtet bort.

Men nå vil jeg hjem.

Favorittskribent Marianne Meløy skriver forresten dette om Elias Blix´"Barndomsminne fra Nordland" :  
"Dyrandé kor han minnes, 48 ganga minnes han. Sangen e en minnepinne. Om man sku teste tellhørlighet te landsdelen så e det bærre å sett den te gjennomsønging å sjå ka tid den nordnorske tåren piple over øyenkanten. - Ååå eg veit …nu kjæm det snart. - Lysande strand? Men ka tid i teksten bli auan blank? Æ har kjent folk som har brøtte sammen så tidlig som på Å eg veit meg et land langt der oppe mot nord..."

Marianne er fra Alsvåg, og lengter også hjem. Men hun bor i Trondheim, der jeg også bor blant skrålende trøndere som længte hjæm, længte hjæm til trøndersk jord, som rimer på karsk og mor. Artige folk, trønderne. Bare litt mye lyd. Men. Det er mange nordlendinger i Trondheim, og vi går godt overens, det er omtrent som svenskene og Oslo.

Erik lederelg var det største keepertalentet på IL Splint. Det var langt fra Bodø/Glimt til IL Splint den gangen også, og kom de til Inndyr vant de 13-2 og slike grufulle volleyballaktige resultat.

Ingen talenter ble tatt med hjem igjen til Bodø. Heldigvis.

I dag er jeg venner med fire av fem Dutte Berg-unger på Facebook og slipper alt jeg har i hendene, enten det er tomstokker eller klarinetter når Arild eller Runar har meldt om noe uviktig eller morsomt. Det hender at jeg fortsatt drømmer om at Glimt ringer og sier: "Nå har vi ringt alle, og det er bare DU som kan redde oss, Håvard.". Selvsagt slutter det som et mareritt jeg må vekke meg ut av, for skolissene ryker og fotballskoene er bakglatte. Morten, som nå er Bodø/Glimts lege, skjøt hardest når vi var små. Veggkonkmesteren er i dag ekspert på beinbrudd, og scoret IL Splints to mål i samme kampen som Runar scoret tretten.

Erik lederelg hoppet armene ut av ledd og ble bygdas saxofonist, i stedet for å bli fotballkeeper. Hva om Erik hadde valgt feil? Erik heter Erik. Han jobber i dag som oljeleder, er fortsatt saxofonist, og har ildsjeltid bak seg som jazzklubbdriver både i Trondheim og Bergen.

- Du må høre på jazz, sa Erik, og jeg lyttet. Jeg hørte på nattradioen, og fikk med meg Miles fra Moldejazz i en alder av 14. Time after time, Miles´ jazza versjon av Cyndi Laupers poplåt gikk på anlegget i noen år fra -85. Omtrent samtidig sa jazzkeeper-lederelgsaxofonisten Erik at han skulle begynne på NTH, hvoretter et kobbel av korpsets utespillere sa det samme.

Jazzelskende ingeniørspirer fra Inndyr. Tre feil. Korpset på Inndyr var viktig. Korpset var alt. Korpset ble godt, bedre enn IL Splint, og like godt som de i Bodø.

Men det jeg hørte aller mest på var en kassett med Norges Nasjonale Ungdomskorps på den ene siden og det nasjonale brassbandet på den andre. I tillegg til jazzguruene på Inndyr traff jeg inspiratorer fra Bodø, som viste meg en dybde i annen musikk. Tre av oss født mellom 1967 og 1977 fra Inndyr fikk etter noen år høyskoleutdannelse i musikk, flere ble ingeniører, flere ble advokater, og flere ble leger. I tillegg til alle som ble noe annet de hadde lyst til.

Dannelse og utdannelse. Et bål som ble påtent og holdt liv i av ildsjeler og foreldre.

Jeg treffer nært ukentlig unge ildsjeler som ønsker å utgjøre en forskjell. Det gjør uendelig godt å se. Mitt lille forskningsfirma vil si at en suksessfaktor er at det finnes en tilflyttet ressursperson som har ildsjelen i seg, eller gjerne to, hvorav den ene er en russer som gir disiplin og lek et nytt innhold. Og noen innbyggere som har hatt en så vellykket barndom at de enten har blitt værende uten å reise, eller kommet tilbake igjen og stiftet familie.
Tilslutt må det være en kommuneadministrasjon som forstår viktigheten av både interiørt og eksteriørt. Muligheten for indre pleie må være tilstede i tillegg til ny asfalt og design-gatelys.

NB: denne bygdekrøniken står for min regning ene og alene. Jeg benytter anledningen til å takke mor og far som i de vanskeligste periodene betalte meg for å øve på klarinetten, som sa nei til all masingen om Donkey Kong, og som lot meg låne sjarken fra jeg var 12. Tilgi meg alle dere som ikke er nevnt. Og helt tilslutt: Bodøs største fortrinn er dets nærhet til Gildeskål.