Kommentar: Kunsten å kaste en bøtte saltvann i motvind

Det lokale versus det regionale, og videre til det internasjonale, er begrep og definisjoner vi baler med til daglig. Virkemiddelapparatet, og kanskje spesielt det i nord, lider av komplekser for at ALT er altfor lokalt, og de maser etter det internasjonale. Men for pokker, ALT er lokalt, og ALT er internasjonalt. Avhengig av kontekst selvfølgelig. 

Vi bor og jobber i den feteste naturen verden har å by på. Rundt oss på Fleinvær har vi den største himmelen, minst trafikk og minst støy. Lofotveggen fyller det høyre øyet, og horisonten det andre. Å skulle få en lokal investor, som også er født her, til å forstå at DETTE er det verden trenger: gratis luft, uberørt natur og et påfyllsted for lange linjer uten så mye folk rundt oss, er en bortimot umulig jobb. Helt til noen andre sier at DETTE er det mest fantastiske. Som med alt annet med oss nordmenn. Gjerne the Guardian, eller Washington Post.

Nordmenn reiser mest av alle i verden. Men vi må da reise feil, tenker jeg, med øynene lukket og uten evne til å sammenligne. Lokalt ER internasjonalt, og dersom noen objektiv, universell frihetsdrøm finnes, så bor vi virkelig midt i den. 

Sidespor:
Det står i cv´en min at jeg har spilt i NYC. Det ser bra ut, og bedre enn at jeg har spilt på Senja. Men det fremgår ikke av cv´en at det kom 10 mennesker i NYC, ei heller at det kom 30 mennesker på Senja. Og det står ingenting om at de 10 i NYC var dritings da de kom, mens de 30 på Senja ble det først utpå natta, siden vi laget en konsert som gjorde at ingen ville gå hjem, bare være sammen etterpå. Prøv og gjett hvilken jobb JEG satte mest pris på.

Etterrettelighet og uetterrettelighet. Vanskelige ord i en ung nasjon, der tilskuddspolitikken er trend- slingrete som aldri før, og kuratorene, stimulatorene, inkubatorene og virkemiddelapparatet som helhet, har uavklarte forhold til sine roller. FOR HVEM SIN SKYLD ER DE DER?! De lykkes med å hente ut midler, de som har kontroll på ordet. Jeg er på vei dit. Min styrke ligger i å trekke sammen alt dette vas og vås til en vis manns ord. Dessuten er jeg så god på å være m e g at folk tror på meg. Mer enn hva jeg selv ofte gjør. Verdens beste til å være Håvard Lund, sier jeg. Lokal, internasjonal bassklarinettist og komponist, manisk ekspressiv, med forføringsbehov og tro på at det å presentere kunst i en slik ren natur, i tilrettelagte bygg, gir effekt i form av folkehelse.

Til nå har Kulturrådet trodd på meg, Sparebankstiftelsen Nord-Norge og Gildeskål kommune. Fantastisk. Innovasjon Norge har, etter et års utmattende dialog, forklart at de ikke finner Fordypningsrommet Fleinvær as støtteverdig, siden det ikke tilhører en vekstøkonomi. Ansvaret ligger hos fylket, sier de.

Men, de har gitt firmaet støtte til mentorhjelp, så noe tror de på. 

Apropos mentorer: våre medeiere, i hovedsak kunstnere uten penger, har klart å skrape sammen til en aksje hver. Andre har stilt opp med gratis biler, båter, hender, flere hundre overnattingsdøgn og stor tro på prosjektet. Dugnad kalles det.

Det offentlige har ingen plikt til å supporte et privat initiert prosjekt som vårt, men kulturnæringsbegrepet er fortsatt på dagsorden hos politikere og virkemiddelapparat. Disse klarer, innenfor begrepet, å satse på hval, havørn, nordlys og midnattsol, og sammen med lokalt brygget øl, vips, har du kulturnæring.

Hvilket er noe idéfattig. Jeg sier, hva med rib-turer i eget sjelsliv?! Hva med catch&release av uer med den blinde skipperen, hva med vind og uendelig utsikt mens Vetle leser høyt om sin far?! Saltvannsbøtta kastes gang etter gang, men det hjelper lite om vinden blåser fra Høyre eller fra Arbeiderne. Vind er vind; saltvannet bør treffe dem med tettest bihuler, det trangeste vidsyn og med minst kunnskap om det hele mennesket.