Kommentar: Ikke lytt til grasrota på 78 grader nord

Norsk svalbardpolitikk er, nesten som vanlig, inne i en turbulent periode. Næringsminister Monica Mæland har bedt om lokal hjelp for å stake ut kursen for Store Norske framover. Lite tyder på at hun bør lytte til rådene som nå forberedes fra lokalstyret i Longyearbyen.

Bakgrunnen for turbulensen er en lett kaotisk saksbehandling i regi av nettopp Longyearbyen lokalstyre.

Det hele begynte med et brev fra Nærings- og fiskeridepartementet 19. mai i år. Her ber departementet om lokalstyrets syn på "Store Norskes retning og strategi framover".

Brevet som forsvant

Brevet forsvinner på ukjent vis i lokalstyrets postsystem, og dukker ikke opp før 9. juni, ei drøy uke etter at svarfristen hadde gått ut. Da hadde departementet allerede rukket å purre på et svar.

Derfra og fram til dagens møte i lokalstyret går alt i rekordfart. Det hasteinnkalles til møter, det hasteformuleres utkast til svar, og like kjapt som møter innkalles, blir de avlyst.

Lite tyder på en strategisk og gjennomtenkt prosess.

Det preger også forslaget fra lokalstyret slik det så langt er presentert.

Blir utkastet stående, er det et både overraskende og uklokt forsøk på å vingeklippe Store Norske som selskap.

Det er, i tillegg til å være historieløst, nærmest kjemisk renset for forståelse av Longyearbyen og Svalbards geopolitiske rolle i norsk internasjonal politikk.

Der siste er kanskje forståelig. Longyearbyen lokalstyre uttaler seg ikke om internasjonale spørsmål. Det nye er at en slik tenking i tillegg synes fraværende også når lokale løsninger skal velges.

Historieløst

Historieløsheten avslører at forståelsen for Store Norskes politiske rolle, forsvinner i takt med en befolkning som internasjonaliseres i høyt tempo, og som har flyttet til Svalbard i tiden etter at selskapets rolle var synlig for alle og enhver.

I dag ligger Svea i dvale, mens produksjonen i Gruve 7 bare synes gjennom lastebiler på vei gjennom Adventdalen på vei til det kullfyrte Energiverket.

Utkastet til uttalelse fra lokalstyret, med støtte fra Høyre og Arbeiderpartiet i en ganske uhellig allianse med Miljøpartiet De Grønne, er i realiteten en brutal vingeklipping av regjeringens viktigste politiske instrument på Svalbard.

Dette er mulig bare fordi lokalstyret har fått det for seg at Store Norske representerer en trussel mot et privat næringsliv og mot en lokalpolitisk kontroll over byen.

Det lokalstyret ikke får med seg i iveren etter å strupe statsselskapet, er selskapets rolle som politisk instrument for en regjering som nesten hver eneste dag balanserer norsk Svalbardsuverenitet mot en voksende internasjonal oppmerksomhet mot Arktis.

Torbjørn Pedersen, førsteamanuensis i internasjonal politikk ved Nord universitet, peker, i en artikkel i tidsskriftet Ottar, på hvordan det, tiltross for en suverenitetsavklaring i 1920, "fortsatt finnes tvil og forvirring om hva som er Svalbards politiske og folkerettslige stilling". Videre skriver han at "hvis noen først får en idé om at norske myndigheter står svakt på Svalbard, at det finnes et vakuum her som andre kan utnytte, vil det være vanskelig å overbevise dem om det motsatte".

Det er dette farvannet Longyearbyen lokalstyre står i fare for å manøvrere seg inn i. Neppe fordi det er hensikten, snarere som en usett effekt av forslaget som i skrivende stund ligger på bordet.

Handler ikke om gruvedrift

I stedet for et fortsatt aktivt Store Norske, peker lokalstyret på andre aktører statlige aktører, som Statsbygg og Avinor.

Disse etatene er selvfølgelig ikke noe svar på, eller noen en erstatning for, et statlig selskap som gjennom hundre år, på en pragmatisk og samfunnsbyggende måte, har forstått både sin industrielle og politiske rolle på Svalbard.

Dette handler ikke primært om hvorvidt Store Norske skal drive med gruvedrift eller ikke, utover det som for tida foregår i Gruve 7. De færreste tror uansett det er politisk mulig å gjenåpne gruvedriften med utgangspunkt i gruvebyen Svea, selv om det skulle vise seg å være lønnsomt.

Det handler snarere om å opprettholde politiske styringsmekanismer som sikrer at det også i framtida er mulig å videreutvikle den private delen av næringslivet på Svalbard.

Longyearbyen lokalstyre har også tidligere vist at de er villig til å sette deler av Longyearbyen i spill. For noen år siden ble store deler av eiendomsmassen solgt til en privat investor. Ingen kan klandre, og heller ikke hindre  (dersom en ser bort fra nok et statlig hjemkjøp) investoren, dersom han en gang i framtida velger å selge videre til en internasjonal aktør.

En postkasse til besvær

Noe humoristisk kan poenget illustreres ved at lokalstyret for tida sliter med å få revet en gigantisk, knallrød postkasse som er bygd i Sjøområdet i Longyearbyen.

De får rett og slett ikke tak i eieren, som er fra Hong Kong.

Mindre humoristisk illustreres poenget ved at staten, for mindre et år siden, brukte 300 millioner kroner på å sikre seg den private eiendommen Austre Adventfjord, ikke langt fra Longyearbyen.

Overfor NRK mer enn antydet de private selgernes advokat at internasjonale selskap hadde vist interesse for eiendommen, og at interessen var av mer strategisk enn industriell art.

Nei til vingeklipping

For tida er Hurtigrutas utenlandske eiere på jakt etter nye eiere. De færreste utenfor Svalbard vet at Hurtigruta, gjennom datterselskapet Hurtigruta Svalbard, er den største og eldste reiselivsoperatøren i Longyearbyen. Nå skal selskapet i tillegg investere 200 millioner i en kraftig utvidelse.

Hvem som om et par år eier dette selskapet, vet ingen i dag.

Jeg har gjennom årene ganske konsekvent forsvart lokale opprør med utgangspunkt i Longyearbyen.

Denne gangen finnes svært få grunner til at næringsminister Monica Mæland skal lytte til et eventuelt råd fra Longyearbyen lokalstyre som innebærer en kraftig vingeklipping av Store Norske.

Heller ikke det faktum at saksbehandling framstår som mildt sagt kaotisk.