Kommentar: Hvorfor snakker ingen om oss?

Landets to statsministerkandidater stirrer på meg fra TV-skjermen flere ganger i døgnet. Hvorfor sitter jeg likevel igjen med en følelse av å bli totalt oversett?

Før valgkampen startet skulle vi nordlendinger sette fart i den nasjonale økonomien. Vi var vekstområde nummer en i nasjon preget av fallende oljepriser og økende arbeidsledighet. Vi satt på ressurser verden trengte, og skulle gjøres attraktiv for stadig flere mennesker.

Ørkesløs debatt

Bortsatt fra en evigvarende diskusjon om oljeaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, er de samme nordområdene fraværende i den nasjonale debatten.

I stedet tvinges vi alle inn i en nesten ørkesløs skattedebatt, hvor den marginale formueskatten spiller hovedrollen.

Ørkesløs, fordi diskusjonen erstatter en debatt om andre politiske virkemidler for å skape vekst i nord

Marginal, fordi effekten av formueskatten i nord ikke står i forhold til støyen den skaper i sør.

Fra tilhengerne av å fjerne formuesskatten gjentas det til stadighet at dagens formuesskatt medfører at Nord-Norge ranes for om lag 600 millioner kroner, som ellers kunnes vært investert i ny virksomhet.

Regnestykket henger ikke på greip.

Det er riktig at det betales om lag 600 millioner kroner i formueskatt i Nord-Norge. Det som underslås er at det aller meste av dette er skatt til nordnorske kommuner. Pengene flyttes med andre ord ikke ut av landsdelen. De flyttes fra privatpersoner og bedrifter inn i kommunal virksomhet, som igjen generer velferd og arbeidsplasser.

Tull med tall

Dessuten forutsetter tallet at hele formueskatten fjernes. Det er det knapt noen som vil. Statsminister Erna Solberg snakker om å fjerne skatt om arbeidende kapital. Basert på nasjonale tall utgjør dette om lag halvparten av formuesskatten. Dermed er vi nede på 300 millioner kroner, hvor altså det meste vil være et inntektsbortfall for kommunene, ikke for finansminister Siv Jensen.

Og selvfølgelig rammes de fattigste kommunene hardest av en slik endring, men selv rike kommuner vil fort kunne finne på å kompensere for skattebortfallet med innføring av, eller økning i, eiendomsskatten. En skatt som i motsetning til formueskatt, rammer helt blindt.

Resten tvinges staten til å kompensere, om vi skal følge tradisjonell norsk økonomisk tenking.

På den annen side overser Arbeiderpartiet i sin argumentasjon effekten av formuesskatten på de bedrifter som faktisk rammes av denne i Nord-Norge. I denne landsdelen treffer formueskatten de nye næringer midt i fleisen.

Mens det sentrale Østlandet, hvor valgkampen i all hovedsak foregår, for en stor del består av gammel kapital som for lengst er skattetilpasset, treffer formuesskatten i nord stort nye næringer i ny virksomhet.

Mer enn noe annet sted vil derfor selv en marginal økning i formueskatten ramme hardt der hvor det kunne finnes kapital til å etablere ny virksomhet, kapital som i APs skattemodell skal hentes inn til fordel for offentlig virksomhet.

Få men viktige

Vi snakker ikke om stort flere virksomheter enn det jeg rekker å håndhilse på på en god dag. Poenget er at dette er kapital ganske annerledes enn den kapitalen lenger som sør for lengst er lastet opp i skattemotiverte investeringsobjekt.

Likevel snakker alle politikere om en landsdel hvor nettopp mangel på investeringsvillig kapital skal være et av hovedproblemene.

I sum flytter den nasjonale skattedebatten oppmerksomheten vekk fra de nordområdestrategier begge regjeringsalternativer har liggende nederst i en skuff.

Både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg er enig om at en forsterket økonomisk vekst i nord er avgjørende for nasjonens samlede vekst og velferd.

Derfor fortsetter jeg å stirre håpefullt inn i TV-rutas fortelling om Norge, i håp om at blikket igjen vendes nordover.