Kommentar: "Havrommet" - det nye tomrommet?

Det store bildet først: Russland investerer grassat i industriell utvikling av sine nordområder. USA presses av sin urbefolkning til å legge til rette for industriell satsing i Alaska, og minner amerikanerne på at de bor i en arktisk nasjon. Kina og Sør-Korea har nordområdene som et av sine hovedsatsingsområder. 

Og så det lille: I Norge kuttes det i nye investeringer i nordområdene. I stedet skal satses på noe som heter "havrommet". Nord-Norge vernes mot industrielle inngrep, og det bygges gjerde mot Russland. Svalbardpolitikken er gjenstand for omfattende stortingsmeldingsbehandling, mens næringslivet venter på konkrete avklaringer.

 
Hvor mye er "formidabelt"?

Siden vi er oss sjøl nærmest, og i redelighetens navn: I følge regjeringens forslag til statsbudsjett, økes nordområdesatsingen formidabelt. Vi som bor her, bor i "Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde. I tillegg skal vi utvikles til å bli "en av landets mest skapende og bærekraftige regioner".

Også skal vi altså flytte inn på "havrommet". 

- Vi vi utforske havrommet, sier regjeringen. 

- Neste kapittel i norsk historie handler om å erobre havrommet, sier Jonas Gahr Støre. 



La oss først se litt på den formidable budsjettøkningen.

Til sammen bruker regjeringen 3,4 milliarder kroner på det den kaller nordområdetiltak. Det er mye penger. Veldig mye penger.

For å illustrere hvor mye penger det er, kan vi sammenligne med overskuddet i den halvstatlige banken DNB. I tredje kvartal hadde banken et overskudd på 4,1 milliarder kroner – etter skatt.

Den samlede nordområdesatsingen er altså bare 700 millioner kroner lavere enn det DNB tjente på tre måneder.

For ikke lenge siden hørte jeg et veldig langt foredrag av fiskeriminister Per Sandberg om regjeringens formidable nordområdesatsing. Han la all sin tyngde i å fortelle om en budsjettøkning på 750 millioner kroner sammenlignet med inneværende år.

Igjen snakker vi om mye penger, faktisk mer enn halvparten av overskuddet i SpareBank 1 Nord-Norges de siste tre månedene. Før skatt.
 

Som å sette spissen i mål

Selv om foredraget til Per Sandberg var ganske langt, fikk han likevel ikke tid til å fortelle tilhørerne at minst en milliard av kronene i nordområdebudsjettet er betaling for gammel moro. Det vil si tiltak som ble satt i gang for mange år siden, og som nå kvitteres ut i form av ferdigstillelse.
Ikke minst gjelder det et nytt isgående forskningsfartøy. Arbeidet ble påbegynt for lenge siden, og var for første gang inne i statsbudsjettet i 2013. Til neste år er skipet ferdig, og den siste delen av regninga må tas.

Alternativet til ferdigstillelse hadde vært å legge det allerede ferdige forskningsfartøyet i dokk. Men noen nysatsing er det ikke. 

Noe av økningen i nordområdebudsjettet skyldes Framsenteret i Tromsøs nybygg. Det er en stor og viktig satsing, som startet i 2015. Men noen nysatsing er det ikke.

Korrigert for disse to bevilgningene, som i realiteten ble gjort for mange år siden, reduseres nordområdesatsingen i 2017 med knapt 300 millioner kroner. Forskjellen i Per Sandbergs regnestykke, og mitt regnestykke, er på om lag en milliard kroner.

Nå blir dette uansett en krangel om tall, og det er uansett mye morsommere å høre på Per Sandberg når han som opposisjonspolitiker og angriper et statsbudsjett, enn når han som statsråd skal forsvare budsjettet.

Det blir litt som om å sette en tidligere fotballspiss i mål, og flytte keeperen opp i angrep.

Ikke engang det norske fotballandslaget tar slike grep. - Det bare ser sånn ut.


Ute- og innestemme

Nå handler det heller ikke bare om såkalte nordområdemidler. Regjeringen vil med rette hevde at de øker samferdselsinvesteringene mer i nord enn i resten av landet.

Men kanskje går de over til å bruke en lav innestemme når de på den andre siden blir spurt om bortfallet av frie midler i fylkesøkonomien?

Pengene regnes ikke uten videre som en del av nordområdesatsingen, men har så langt hatt stor betydning for fylkeskommunenes muligheter til å være en pådriver for vekst i næringslivet.

Med høy utestemme vil regjeringen helt sikkert snakke om et Nord-Norge som går godt økonomisk. Og det har de helt rett i. 

Men hvis vi etterspør grep for å legge til rette for kapital som kan forløse verdiene som ligger i nord, til fordel for både nasjonen og verden for øvrig, svares det med innestemme.

Den kraftigste utestemmen, den som ofte brukes i overfylte barnehager, brukes når det stilles spørsmål ved hvordan vi skal styrke forsvarsevnen i nord ved å flytte troppene sørover. Et par-tre ordførere i nord har fått erfare det.

 
Korsang med opposisjonen

Dersom vi etterlyser midler til kartlegging av mineraler, med tanke på framtidig gruvevirksomhet i nord blir regjeringsstemmen knapt hørbar. 

Derimot nærmer det seg flerstemt korsang med opposisjonen når det nye moteordet "havrommet" legges fram i den nordområdepolitiske tilbudsdisken. Gamle honnørord som "mineralsatsing" har gått ettertrykkelig av moten. Det samme er satsingen på "verdensrommet", hvor det også kuttes over en lav sko. 

Det er "Havrommet" som er den nye oljen. 

Vi som bor ved kysten i nord bor ikke lenger ved havet. I stedet skuer vi utover (eller inn i?) "havrommet".

 
En nordnorsk sædbank

Å snakke om "havrommet" er nemlig langt mer behagelig enn å snakke om fiskeripolitikk. En fiskeripolitikk som i stadig sterkere grad minner om en sædbank. Verdiene som hentes ut av det noen av oss fortsatt kaller havet, fryses ned og gjenopplives som gedigne formuer helt andre steder i nasjonen.

Det synes i det hele tatt langt mer behagelig å snakke om ei utopisk framtid, enn å snakke om dagen i dag. Det er da også en av forklaringene på at nordområdepolitikken ofte fortoner seg som et utsalgssted for politiske honnørord.

Et utsalgssted hvor omløpshastigheten ikke står tilbake for salg av leiligheter på Grunerløkka i Oslo.

Den ene dagen er det tilbud på kompetansearbeidsplasser. Neste dag er utsalg på gruvekonsesjoner. Så er det olje- og gassproduksjon, før den moderne romfartsindustrien henges opp på reklameplakatene.

Lista kunne gjøres lenger, men nå er det altså "havrommet" som gjelder. Et rom med tusen muligheter, og inntil videre en ganske kostnadsfri floskel for oss som fortsatt tror på havet.

I Jamal i nordvest-Sibir satser russerne på å skape fire millioner nye arbeidsplasser i olje- og gassnæringen. Det gjør de i tett samarbeid med urfolk knyttet til verdens største reinsdyrstamme.

I Alaska kjemper de største urfolksorganisasjonene for investeringer i oljesektoren, i matsektoren, i infrastruktur og trygghet. Mye tyder på at Amerika, som en refleks av den sikkerhetspolitiske situasjonen, er i ferd med å ta på alvor at de er en arktisk nasjon. Det vises riktignok ikke i valgkampen, hvor ingen fra Alaska, så vidt jeg vet, har stått fram som ofre for en klåfingret Donald Trump.

Det er all grunn til å gratulere Norsk Polarinstitutt med et nytt, isgående forskningsfartøy. Det var på høy tid, og skipet vil ha stor betydning for norsk polarforskning.

Likevel må det være lov spørre, mens "Kronprins Haakon" seiler rundt i "havrommet", hvordan Norge skal møte den industrielle satsingen som preger andre nasjoner med interesse i nordområdene.