Kommentar: God sommer?

Det som grovt sett beskrives som innvandrerfiendtlige «gamlinger» har sendt England hodestups ut av EU. Derfor går diskusjonen høyt blant Europas elite om hvorvidt resultatet av den britiske folkeavstemningen skal settes til side. I stedet for omkamp med England bør EU ta på alvor opprøret som følger i kjølvannet av organisasjonens sentralistiske forståelse av verden rundt seg.

For den politiske krisa som herjer i Europa berører ikke bare medlemslandene.

I nordområdene, som står oppsiktsvekkende høyt på EUs politiske og økonomiske agenda, er det ikke gjennom sine medlemsnasjoner EU i første omgang utøver makt og innflytelse. I stedet søker EU innflytelse i dette gigantiske geografiske området gjennom Arktisk Råd, og i kraft av sin markedsposisjon.

Oppsiktsvekkende engasjement

Engasjementet er oppsiktsvekkende fordi EUs utfordringer er store nok til å fortrenge de fleste nye politiske initiativ:

Migrasjonen inn i Europa er både politisk og økonomisk ute av kontroll.

Den finansielle krisa øker dag for dag.

Organisasjonen rystes i grunnvollene etter Englands utmeldelse.

Sanksjonsregimet mot Russland opprettholdes. Spenningsnivået i Europa økes og EUs rolle som fredsorganisasjon møter stadig nye utfordringer.

Likevel forsterker og fornyer altså EU sin arktiske politikk, nå senest ved at organisasjonen gjennomfører en rekordhurtig behandling av sin nye arktiske strategi, en strategi vi i High North News har skrevet mye om de siste ukene.

Den erfarne politiske EU-rådgiveren, Fernando Garces de los Fayos, erkjente senest under konferansen for europeiske regioner (AER) i Bodø i forrige uke, at det var trangt på EUs dagsorden. Samtidig mente han at prioriteringen av EUs arktiske politikk understreket nordområdenes fundamentale internasjonale betydning.

Noen få ble rike

Kjernen i opprøret mot EU, som utspilles i blant annet England, er EUs manglende evne til å se og erkjenne de utfordringer som oppstår utenfor organisasjonens politiske og finansielle maktsentrum.

I England er opprøret sterkt nasjonalistisk fundert. Det er brunfarget, både i argumentasjon og forslag til løsninger.

Jeg er en sterk tilhenger av internasjonale løsninger på internasjonale problemer, men ser likevel at nasjonalismen har gode vekstvilkår når rikdom og velferd blir stadig skeivere fordelt. Det hjelper ikke at mediene kappes i å fortelle om gigantiske papirtap blant verdens rikeste som en følge av Brexit. De britiske velgerne som vil stenge landets grenser for innvandring, er forbannet også fordi den rikdommen som tilsynelatende fordufter nå, er bygd opp gjennom finansielle system som aldri vil kunne utnyttes av folk flest, verken i Storbritannia eller andre steder.

Det er en variant av sentrum-periferi-konflikten.

Vi så det samme i mellomkrigstida. Og opprøret er ikke begrenset til England.

I kampen mot internasjonale løsninger på flyktningkrisa står de politiske ytterfløyene sammen mot en sentralisert maktelite. Skjønt, når de politiske ytterfløyene vokser seg så sterke at de kan stille med egne presidentkandidater i det amerikanske valget, er neppe begrepet ytterfløyer særlig anvendelig lenger.

Russisk armod

For et par uker siden deltok jeg på SPIEF2016, en gigantisk russisk konferanse, hvor ikke minst utviklingen i Arktis sto sentralt. Også her var opprøret markant.

Ikke mot Putin. Det russiske systemet tillater ikke det. Opprøret rettet seg mot internasjonale selskap og vestens sanksjonspolitikk, og mot et økonomisk system som har senket oljeprisen og gjør Russlands økonomiske situasjon stadig vanskeligere.

I tur og orden sto representanter for den arktiske delen av Russland fram med sine visjoner, visjoner druknet i elendig økonomi og synkende folketall.

De hadde likevel et felles budskap, og det handlet om betydningen av internasjonalt samarbeid.

Europeisk arroganse

I Brussel noen dager tidligere sto Barentssamarbeidet på dagsorden. Under det vakre slagordet «The open Window between Europe and Russia», ble behovet for internasjonalt samarbeid understreket også her. Paradoksalt nok var russerne så å si fraværende på denne konferansen. Det samme var stort sett også EU-politikerne.

I den situasjonen vi er inne i nå, er enhver samarbeidsarena viktig.

High North News har i de siste ukene fokusert sterkt på det internasjonale samarbeidet i lys av den geopolitiske spenningen som preger verden.

Vi har gjort det fordi Arktis og nordområdene fortsatt har samarbeidsorganer som fungerer, også når andre samarbeidsarenaer bryter sammen.

Ikke minst gjelder dette Arktisk Råd, hvor supermakten USA fortsatt møter Russland, og hvor den arktiske stormakten Norge møter EU.

Det finnes ikke noe selvsagt i at dette samarbeidet skal overleve enhver turbulens, enten den skyldes nasjonalisme, sikkerhetspolitikk eller finansielle sammenbrudd.

Menneskene viktigst

Men skal de møteplassene som fortsatt er åpne overleve, forutsetter det at de involverte nasjoner og organisasjoner, Norge like mye som EU, er bevisst betydningen av å satse på menneskene som bor i nord.

At de er bevisst det regionale nivåets betydning i politikkutformingen.

At de er bevisst at menneskene som bor i nord er en kompetent ressurs.

Eller, som statssekretær Grete Ellingsen i Kommunal- og moderniseringsdepartementet sa det under AER-konferansen: 

- Regionene blir viktigere og viktigere, både som aktører og som premissleverandører til sentrale myndigheter. Og det aller viktigste er folket.


High North News tar, som de fleste av våre lesere, sommerferie.

I august er vi tilbake for fullt.

Aldri har det vært viktigere å analysere og rapportere fra politikk og næringsliv i det cirkumpolare nord. Aldri har det vært viktigere å løfte fram stemmen til dem som bor i nord.


God sommer.