Kommentar: En satsing - på tapping

Hvis Regjeringen og Børge Brende virkelig ønsker økt verdiskaping i Nord-Norge, og ikke fra Nord-Norge, må det brukes ekstraordinære virkemidler, ikke generelle. (Foto: Arne F. Finne).
- "Nordområdesatsingen" er en nordområdetapping, slik det ser ut i dag. Vil man ha noe ekstra fra nord, må det ytes ekstra til nord, skriver Arne F. Finne i en kommentar etter Agenda Nord-Norge 2016.



Vi hørte det igjen i Alta, under Agenda Nord-Norges tredje konferanse nylig, at representanter for Regjeringen er glade for at Nord-Norge ikke lenger er en hjelpetrengende region, at det ikke lenger ropes på hjelp til landsdelen.

"For det går så det suser her nord, det er slutt på klager og krav om subsidier", gjentar statsrådene, nesten i munnen på hverandre.

Og det er vi som bor i nord også glade for, la det ikke herske noen misforståelser, eller andre oppfatninger om det.

Det er også nokså tverrpolitisk og tverrgeografisk enighet om at store deler av våre fremtidige ressurser ligger i det nordlige området – ikke minst i havet i nord. Det er disse ressursene vi skal leve av i fremtiden. Det sier man også i Regjeringen. Og andre steder.

Så får vi høre hvor sterkt man satser i nord – «Nordområdesatsingen». Denne gang var det utenriksminister Børge Brende som slo seg for brystet med Regjeringens «Nordområdesatsing». En satsing som i realiteten ikke er annet enn en reduksjon av spesifikke virkemidler i nord – ikke minst hva gjelder infrastruktur.

Både konferansens hovedvert, konsernsjef Jan Frode Janson i Sparebank1 Nord-Norge, og redaktør Arne O. Holm i herværende avis, leverte viktige virkelighetsbeskrivelser.

Folketallet i nord synker. Folket i nord forgubbes. Investeringene i nord går ned. Forsvaret i nord flyttes sørover. De statlige incentivene til nord reduseres. Mineralindustrien i nord står på stedet hvil. Nord-Norge fremstår fremdeles som en råvareleverandør – sørover og ut av landet. Det hersker sterke arealkonflikter rundt videre utvikling av akvakultur og havbruk, en eventuell olje- og gassfremtid i nord er så usikker at få tør satse sparepengene sine i den retningen. Og så videre.

Men alle, i den grad man kan bruke slike grenseløse ord, mener altså at vårt fremtidige spiskammer og råvarelager er i nord. Spørsmålet er jo hvorvidt nordområdene fortsatt skal være nettopp det – lagre og honningkrukker – som fellesskapet kan ha sine sugerør stukket dypt ned i.

Eller om man mener at det skal være virksomhet i nord, at vi trenger vekst i nord.

Og mener man det, som det i alle fall sies, så må det bo folk i nord. Og folk må ha jobb. Til det trengs investeringer, det trengs incentiver for industri, for råstoffutnytting.

Det trengs infrastruktur som kan betjene næringslivet og det trengs utdanning, kompetanse og kunnskap for å drive næringslivet videre.

En satsing på nordområdene, som Regjeringen og opposisjonen prediker, betinger at man gjør noe MER i nord enn i resten av landet. Det innebærer at man gjør mer enn det samme som man gjør overalt ellers. Det er det som er en satsing.

Hvis man vil ha en ekstra innsats, en ekstra vekst i nord, så må man yte ekstra til nord. Fremdeles er det lavere nivå på investeringer i nord, det er fremdeles lavere utdanningsnivå i nord, det er fremdeles mindre kapital i nord. Dette nordområdet som «vi alle skal leve av i fremtiden».

Det er når man gjør noe med dette, man kan snakke om en nordområdesatsing. Det som skjer i dag er en nordområdetapping. Og det kan man som kjent ikke leve av. Ikke i nord.







 

Nøkkelord