Kommentar: Det vises muskler i Arktis, men de er ikke norske

Reykjavik: - Selvmordsraten i Arktis er den høyeste i verden, sa Tero Vauraste. - Det må vi gjøre noe med, la han til. De fleste hadde forberedt seg på et foredrag om finansregnskap, og om politikere som stikker kjepper i hjulene for næringslivet i nordområdene.

Click here for English version.

Jeg vet ikke hvor mange som i det hele tatt la merke til uttalelsen fra Vauraste, som falt mellom advarsler mot proteksjonisme, og forsvar for frihandel. 

Vauraste er finsk, og en ruvende skikkelse i Arktisk finansliv. Han sto på talerstolen i Harpa, islendingenes imponerende konserthus i Reykjavik. Rammen rundt foredraget var Arctic Circle Assembly, en årlig, og smått gigantisk, islandsk nordområdekonferanse.

Mer om det siden.

Et par tusen mennesker fra hele verden strømmer til. Fra nord og sør.

Det største industriselskapene, statsministre, politikere, vitenskapsfolk, professorer og urfolk – og alle andre med interesse i nord - møter opp. 

Noen kom også fra Norge. 

Mer om det siden.

Programmet alene fyller drøyt 60 sider. 

Det finnes også norske innslag. 

Men mer om det siden.

Innlegget fra Tero Vauraste var ikke det eneste på Island som handlet om mentale utfordringer og sosiale problemer i nord, ikke minst blant urbefolkningen.

Det spesielle var at budskapet med tyngde ble løftet fram av direktøren i Arctia, et statseid, finsk rederi som har spesialisert seg på isbrytere. En reder og forretningsmann som bekymrer seg over menneskenes mentale utfordringer i nord er ikke hverdagskost. 


Isbrytere og selvmord

Direktøren i Arctia vil bruke sine isbrytere langs den nordlige sjøruten, når det er isfritt i hjemmehavna, som er Østersjøen, og båtene ellers ville ligget i opplag. Sammen med andre vil han kutte transportkostnadene mellom Europa, Russland og Asia ved å seile nordover gjennom is i stedet for sørover mot pirater.

Tero Vauraste er ikke bare finsk, og direktør i et statseid selskap. Han er også leder for Arctic Economic Council, en sammenslutning av selskap som opererer i Arktis. Han ser forretningsmuligheter i nord, men han snakker også om sosiale utfordringer.

Slik viser han at den menneskelige dimensjonen, menneskene som den viktigste ressursen, er stadig tydeligere til stede, også når det diskuteres butikk og politikk.

Så skal man likevel ikke la seg forlede. For det er fortsatt "business as usual" som preger de tøffeste aktørene i nord. I år sterkest markert gjennom en sammensmelting av russisk, kinesisk og finsk politikk og næringsliv.

Disse tre landene, hver for seg og sammen, fester et stadig sterkere industrielt grep om nordområdene. 


Eksepsjonell satsing

Russland investerer tungt i gassproduksjon i Yamal, i samarbeid med blant annet kinesisk industri. Dimensjonene er så formidable at de knapt er fattbare, selv for oss som kommer fra et land hvor statsformuen saltes ned i et av verdens største pensjonsfond.
I tillegg investerer russerne tungt i infrastruktur nettopp langs den nordlige sjøruten. Nye havner popper opp som sopp etter en regntung høstdag.

På finsk side planlegges jernbane fra Kirkenes til Rovaniemi, og derfra videre sørover mot nettopp Kina. Jernbanen planlegges i samarbeid med både Russland og Kina.

Kinas visjoner for handel i nord er minst like gigantiske. Fra å være en råvareleverandør og råvareoppkjøper, transformeres den kinesiske økonomien stadig mer i retning av foredling. Elbiler. Mobiltelefoner. Alt du kan komme på, skal fram til et russisk og europeisk marked.

Slik glir disse tre økonomiene nesten sømløst inn i hverandre, og forrykker både den arktiske og globale maktbalansen. Kina er verdens nest største økonomi, og vokser stadig. Russland ligger og kjemper om topp 10. Finland ligger naturlig nok lenger bak i leksa, men leker intenst med de største.

På konferansen på Island bombarderer de tre landene oss tilhørere med sine ambisjoner for nordområdene. Grafene som viser investeringer og vekstmuligheter er bratte som unnarennet i Holmenkollen.

Finland nøyer seg ikke med fargerike lysbilder fra scenen. Statsselskapet Arctia har like godt tatt kostnadene ved å seile en av sine isbrytere, MSV "Nordica", fra Finland hit til Reykjavik. På skipssida henger en banner som forteller at skipet holder verdensrekorden for både den tidligste og seneste seilasen gjennom Nordvestpassasjen.

De færreste av oss vet at det noteres verdensrekorder om seilingstid i våre havområder.


Det var også nordmenn der

Og så vil noen kanskje lure på hvor den arktiske nasjonen USA er i dette bildet? 

Svaret er at ingen vet. Eller som Michael T. Corgan ved Boston universitet sa det fra scenen: 

- Det kommer an på den til enhver tid siste tweet.

President Donald Trump lover i det ene øyeblikket å bygge seks nye isbrytere, før han ombestemmer seg og sier ingen, i neste øyeblikk likevel mange, og så igjen, kanskje seks. Tweeten om hva han ellers mener om utviklingen i Arktis, har han til gode å sende.

Nevnte jeg at det også var nordmenn på konferansen? Jeg gjorde visst det. Og de som var der gjorde som best de kunne. 

Fra hovedscenen glimret imidlertid det offisielle Norge med sitt fravær, for femte år på rad. 

På vei ut av et møte søndag formiddag fant jeg tilfeldigvis et eksemplar av den norske regjeringens nylig vedtatte nordområdestrategi.

Jeg lot den ligge. 

Det kunne jo være at en annen av de drøyt 2000 deltakerne på Island lurte på om Norge har noen overordnede planer for nordområdene.