Kommentar: Den farlige retorikken

Det er stille ved grensa mot Russland nå. Bare ekkoet fra den brutale retorikken som møtte menneskene som i fjor flyktet fra Russland til Norge, henger igjen. Ekkoet - og drønnene fra gravemaskinene som bygger gjerde mot naboen i øst.

Gravemaskinenes politiske vedtatte maktdemonstrasjon vil stilne når arbeidet er ferdig.

Sinnet og forakten, i kjølvannet av at drøyt fem tusen mennesker syklet over grensa i fjor, vil kanskje aldri legge seg. Til det var ordene som møtte dem for omtrentlige og upresise.

I tillegg til å være fulle av fordommer og skremselspropaganda.

Det var ikke flyktninger, ble det hevdet. Det var grunnløse lykkejegere. Mennesker uten krav på beskyttelse.

I går offentliggjorde High North News tall som viser hvem som faktisk kom fra Russland til Norge som flyktninger via Storskog. Av totalt 5.500 har 4.500 fått sine saker behandlet. 1.000 venter fortsatt på svar.

Av de 4.500 påståtte "immigranter" var 1.750 av søknadene ikke mer grunnløse enn at de krevde flere måneders behandlingstid.

Kanskje berget de livet

For 650 av disse menneskene var flukten så lite grunnløs, eller så velbegrunnet om man vil, at norske myndigheter har innvilget dem oppholdstillatelse.

Resten av statistikken forteller at 1.100 av sakene er blitt henlagt. Det betyr grovt sett at søknaden er trukket, og at personene har forlatt landet. 1.000 personer ble sendt tilbake uten realitetsbehandling fordi de kom fra et trygt tredjeland, i dette tilfellet Russland.

Tusen personer har fortsatt ikke fått svar. Men uansett hvilke svar disse får, har den kalde statistikken sendt påstandene om at de som kom i sum var immigranter og ikke flyktninger, innerst inn i skammekroken.

Etter at den kortvarige "flyktningestrømmen" i fjor har det vært stille.

Den forventede framtidige flyktningestrømmen har uteblitt. I stedet er beskyttelsesbehovet dokumentert.

Men ekkoet fra de som tviholdt på at landet vårt ble invadert av lykkejegere, og at strømmen bare ville fortsette, henger igjen.

Påstander som var med på å forme vårt syn på menneskene som ble stuet sammen på midlertidige mottak i Finnmark, blir ikke dementert. I stedet ligger holdninger skapt gjennom grunnløse beskyldninger som en grunnmur i den nasjonale debatten om flyktninger og asylsøkere.

Tall uten substans

Nordlys var kanskje den avisen i nord som sterkest la føringer for debatten, med påstander og holdninger som ble videreført og forsterket i sosiale media, over kaffekoppen på kafeer, eller i matpausen på nordnorske arbeidsplasser. Hele tida, selvfølgelig, angrep forkledd som forsvar for de få som virkelig trengte beskyttelse.

I november i fjor regnet avisen seg fram til at det ville kunne komme 57.000 flyktninger over grensa på Storskog i 2016. Det var selvfølgelig et tall egnet til å skremme de fleste. Nå, noen måneder senere, viser det seg at tallet ikke bare var fiktivt, men også mer enn fem ganger høyere enn det totale antall flyktninger regjeringen tror vil komme til Norge i 2016.

Tallet som ble brukt av Nordlys var både den gang og nå uten substans. – En lek med tall, kalte Nordlys kommentator Oddvar Nygaard det. Like fullt et regnestykke på avispapir egnet til å skremme en befolkning som allerede hadde latt seg skremme av fantasifulle beskrivelser av "horder" med syrere og afghanere på vei ut av Russland og inn i fredelige Norge.

Antallet ble brukt som en beskrivelse av hva som var i ferd med å skje i Nord-Norge. Hovedpoenget i den samme kommentaren var likevel at de som hadde tatt seg inn i Norge i liten grad var flyktninger. De kom til Norge fordi "de (så) en mulighet til et bedre liv og bedre fremtidsmuligheter. Forståelig nok, men de er altså ikke flyktninger".

På lederplass forsterket Nordlys budskapet, og fortalte oss av hele 95 prosent av dem som kom ville bli kastet ut. Det grunnløse, det kyniske, det utspekulerte i flyktningestrømmen ble boret inn i den nordnorske folkesjela. Avisa erkjente selv at det kunne virke kaldt og kynisk å sende flyktningene tilbake på kalde vinterdager - det var 21 minusgrader på grensa da Nordlys skrev sin leder -, men ventet vi på varmere dager "ville Norge brenne inne med flyktninger som saklig sett var russisk ansvar". Sto det i lederen.

Man velger seg sine bekymringer.

Blinde og prinsippløse

Min største bekymring er ikke at vi brenner inne med flyktninger, flyktninger som vi forlanger at andre nasjoner skal ta ansvar for, men at fordommene som spres skal brennes fast i sjela vår. At vi til slutt blir så blendet av vår egen egoisme at vi nekter å se nøden som utspiller seg i store deler av verden.

At vi nekter å se nøden fordi bildet som holdes opp foran oss, et bilde av lykkejegere og grunnløse migranter, står i veien for en virkelighet som handler om millioner av mennesker som drives til døde på flukt fra et stigende antall despoter.

På grensa til Russland gikk det så langt at norske myndigheter i fullt alvor vurderte å sende menneskene tilbake uten at deres søknad var realitetsbehandlet. Det hastet så til de grader at vi var villig til å ofre alminnelig rettssikkerhet. Den rettssikkerheten som er en av grunnene til at mennesker på flukt banker på døra vår. Så langt var vi villig til å tøye vårt eget demokrati, vår egen rettsstat.

Det var kun mulig fordi det ble pisket opp en stemning i opinionen som gjorde oss blinde og prinsippløse.

Dette ganske unike forsøket på å sette rettsstaten til side, ble til slutt gitt opp. Fasiten viser at det kanskje berget livet til 650 mennesker på flukt.

650 skjebner

Dette er mennesker som har sluppet gjennom det nåløyet som kalles norsk asylpolitikk. At vi slapp dem inn forteller i seg selv det meste om hvilke liv, eller mangel på liv, de har levd. Det er krevende å kvalifisere seg til beskyttelse bak Europas strengeste flyktningemur.

Nordlys var selvfølgelig ikke alene i sin agitasjon. De bygde nasjonale allianser, og fikk støtte direkte og indirekte fra Hege Storhaug, politikere, riksmedia og andre som ledet an i debatten mot å slippe flyktninger inn i Norge. Men fordi Nordlys stilte seg i spissen for et lokalt oppgjør med menneskene som tok seg over grensa, må avisen også tåle en debatt om grunnlaget for sin argumentasjon.

Nå, når vi ser tallene, er vi kanskje bedre i stand til å se menneskene bak. Kanskje klarer vi et lite øyeblikk å forestille oss 650 forskjellige ansikter, 650 forskjellige skjebner. 650 historier om et liv som endte i Norge via Russland.

Og kanskje er vi neste gang, for det kommer sikkert en neste gang så lenge store deler av verden styres av ledere uten respekt for menneskeliv, litt mer forsiktig i vår retorikk. En retorikk som dytter for mange av oss inn i kommentarfelt hvor verdens flyktningestrøm ender opp som lykkejegere på jakt etter vår egen rikdom.

Sjøl tror jeg fortsatt at Nord-Norge er et godt sted å være for mennesker på flukt, og at vi som nordlendinger ikke har noe ønske om å bygge gjerder rundt vår egen frihet. 

Heller ikke ved Storskog.