Kommentar: Den arktiske dialogen settes på prøve

Moskva/Arkhangelsk: På mindre enn seks uker har eller skal fire av de arktiske statene rulle ut sine nordområdestrategier. Ambisjonene er store for et «land» som ikke finnes på kartet. For Arktis er like mye en mental tilstand, som et geografisk område.

For drøyt tre uker siden var jeg i Arkhangelsk og hørte den russiske presidenten, Vladimir Putin, presentere sine visjoner for vekst og fred i nord.

Ikke lenge etter gikk turen til Bodø, hvor blant andre statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende la fram den norske nordområdestrategien.

Om ei drøy uke står Fairbanks, Alaska for tur. For første gang deltar en republikansk utenriksminister, Rex Tillerson, på et toppmøte i Arktisk Råd. Det knytter seg spenning til hvilke ambisjoner Donald Trumps administrasjon har i Arktis.

Samme dag, torsdag 11. mai, overtar Finland formannskapet i Arktisk Råd etter USA. Dermed vil også den finske nordområdestrategien bli presentert.

Krigens paradoks

Akkurat nå er jeg tilbake i Arkhangelsk, etter å ha reist et døgn med tog fra Moskva. Den endeløse taigaen har vært et trofast reisefølge. Langs ruta ligger omtrent 40 landsbyer, men jeg har knapt sett et menneske.

Etter møtet med gigantiske Moskva er kontrasten stor til den russiske landsbygda.

Slik er også Arktis. Ei nærmest endeløs villmark i skarp kontrast til pulserende byer.

Men også et internasjonalt fellesskap i trygg avstand fra brutale krigsområder.

Her ligger det et paradoks.

For mens både USA og Russland deltar på hver sin side av konflikter lenger sør, fortsetter dialogen i nord. Arktis blir limet som holder verden sammen selv når brutaliteten herjer som verst.

Da Putin arrangerte sin store, arktiske konferanse i Arkhangelsk, var det under slagordet «The Arctic – Territory of Dialogue».

Også den norske nordområdestrategien bygger på internasjonal dialog og samarbeid, ikke minst i forhold til vår russiske nabo.

Det samme understrekes i den finske strategien.

Internasjonalt toppmøte

Og selv med Donald Trump som president i USA, vil utenriksminister Rex Tillerson helt sikkert understreke dialogen når han går på talerstolen i Fairbanks. Det understrekes også av at Russlands utenriksminister Sergej Lavrov, skal delta på møtet i Fairbanks, Alaska.

Og for ordens skyld, også andre utenriksministre skal delta, i likhet med vår egen Børge Brende.

Situasjonen var annerledes da Canada for to år siden overlot formannskapet til USA. Etter en hissig ordkrig, hvor særlig Canada var svært aggressiv, valgte Russland å utebli fra møtet. Et møte som for øvrig nærmest ble forbigått i stillhet.

Det spørsmålet som oftest stilles akkurat nå, er om den arktiske dialogen, det arktiske fellesskap, er robust nok til å stå imot konfliktene som utspiller seg lengre sør.

Frykten for at brutaliteten skal spre seg er til stede, selv om det fleste fortsatt tror at smittefaren er begrenset. Flere peker på at situasjonen i og rundt Nord-Korea representerer den største usikkerheten.

Samtidig viser det med all mulig tydelighet hvor viktig det arktiske samarbeidet er.

Menneskene viktigst

Nordområdene, eller Arktis, er dialogenes territorium, men det er også håpet til millioner av mennesker på flukt fra krig og despoter.

Skal de arktiske nasjonene kunne forsette sitt samarbeid krever det at de kontinuerlig setter det arktiske menneske i sentrum for sin politikk. Fortsatt økonomisk vekst er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv.

Et virkemiddel for å skape trygge, sosiale og demokratiske strukturer.

For slik setter vi også oss selv i stand til å hjelpe mennesker i ferd med å miste sin grunnleggende rett til å overleve.