Kommentar: Arctic Frontiers - farlig seilas etter gamle kart

Tromsø: Å seile i de nordlige farvann har alltid vært risikabelt. For tida seiler de arktiske statene i tillegg etter gamle kart. Alle forstår hvor krevende og utfordrende det kan være.

Utenriksminister Børge Brende og hans departement har lagt svært mye arbeid i å gjøre Arctic Frontiers til den viktigste møteplassen i nordområdene. Arctic Frontiers er en av mange konferanser som samler nasjonale og internasjonale strateger og næringslivstopper til en diskusjon om utviklinga i nord.

Etter at Island for noen år siden lanserte sin konferanse, Arctic Circle, var frykten stor for at Norges posisjon i Arktis skulle svekkes.

For uinnvidde kan det høres søkt ut at møteplasser i seg selv påvirker posisjonene i nord. Den enkle forklaringen på dette er at den internasjonale deltakelsen på nasjonale konferanser er en temperaturmåler på hvilke nasjoner som sitter i førersetet i den arktiske politikken.


Mislykkes

Hvor debattene skjer, og hvem som deltar, er viktig for Norge som nasjon, og for utviklingen i det internasjonale samarbeidet som organiseres gjennom Arktisk Råd, et samarbeidsorgan for de åtte arktiske statene.

Når årets variant av Arctic Frontiers går inn i historien som en av de minst viktige nordområdekonferansene de siste årene, er det verken Utenriksdepartementet eller Arctic Frontiers skyld.

Arrangørene har lyttet til kritikk fra dem som mente konferansens politiske del i for sterk grad var preget av politiske monologer, og derfor erstattet foredragene med samtaler mellom ulike aktører.
Det er et godt grep.

I tillegg var programmeringa god, med viktige og aktuelle tema både i hovedprogrammet og i sidearrangementene.

Når arrangørene likevel mislykkes, skyldes det forhold som ligger utenfor deres kontroll.



Russland og USA

Det skyldes utviklingen i Russland og USA, to av de mektigste statene i nord.
USA avslutter om ikke lenge sitt lederskap i Arktisk Råd. Viktigere er det at landet har valgt seg Donald Trump som president.

Den eneste amerikaneren som deltok i de politiske debattene, leder av Arktisk Råd, og arktisambassadør David Balton, svarte slik når han ble spurt om hva Trump ville med Arktis:

- Jeg vet ikke. Jeg tror egentlig ikke noen vet.

Amerikanerne var stort sett fraværende på konferansen. De få som deltok gled anonymt inn i folkemengden, uten noe påtrengende behov for å markere USAs framtidige rolle i Arktis.

Men også den russiske deltakelsen var beskjeden, og kanskje ekstra beskjeden på grunn av sanksjonsregimet. Det offisielle Russland var sågar fullstendig fraværende i diskusjoner som handlet nettopp om Russlands posisjon i Arktis. Russlands arktisambassadør, Vladmir Barbin, deltok riktignok i en diskusjon med nordiske politikere – blant andre statsminister Erna Solberg. Det ble til gjengjeld en tradisjonell samtale, hvor hovedvekten ble lagt på klima og nødvendigheten av samarbeid.

Forsker ved NUPI, Elana Rowe, sa det slik til High North News for et par dager siden:

- Arktis risikerer å drukne i global storpolitikk.

Det kan hun ha rett i.

Et annet viktig land var samtidig tilbake på nordområdekartet. Kina møtte med en betydelig delegasjon. Et kontant svar på at sårene etter en fredsprisutdeling er leget.


Risikerer å drukne

Man risikerer å drukne dersom man manøvrerer i opprørt hav etter gamle kart.

Ingen vet når og hvordan USA dukker opp igjen på den arktiske arena. Ingen vet, ifølge landets egen arktisambassadør, hvordan en slik tilbakevendelse vil arte seg.
Når de politiske diskusjonene under Arctic Frontiers to første dager ble mer eller mindre mislykket, var det altså ikke arrangørenes skyld.

Det var den arktiske virkeligheten som presset seg på.

Derfor haster det med å oppdatere kartene etter terrenget.