Kivalina: Katastrofen som kommer

De 400 innbyggerne på Kivalina frykter at de blir de første klimaflyktningene i Arktis. Om ti år kan hele øya være borte.

Click here for English version.

Iñupiat-inuittene på Kivalina har lenge skjønt at naturen var i ferd med å gjøre det umulig å bo på øya. Allerede på begynnelsen av nittitallet ble det klart at landsbyen måtte flyttes, men der sluttet enigheten. Hvor man skulle flytte, når man skulle flytte og ikke minst hvem som skulle betale for det, forble uavklart. Innbyggerne fortviler over at hjelpen ikke ser ut til å komme før det kanskje er for sent.

- Vi så endringer i miljøet for mange år siden, sier Colleen Swan på telefon fra Kivalina.

Swan, tidligere byrådsleder og flyttekoordinator, er født og oppvokst på øya og har engasjert seg både lokalt og internasjonalt for å redde Kivalina fra en miljøkatastrofe som alle vet kommer.

Raske endringer

- I begynnelsen kunne vi tilpasse oss forandringene. Men så skjedde ting stadig raskere, og det ble verre og verre år for år. Det var ikke lenger is rundt øya som kunne beskytte oss mot høststormene. Erosjon vasker bort strendene. Der det fremdeles var is, ble den tynnere og tynnere, og vi kunne ikke lenger jakte sel og hval der vi pleide. Vi vet ikke lenger hva vi kan vente oss fra år til år. Nå er det ikke lenger mulig å tilpasse seg raskt nok, sier hun.

Både livsgrunnlaget og selve øya er i ferd med å forsvinne. Og i nærområdene på fastlandet oppstår flere og større synkehull, som setter jegere og andre i fare.

Befolkningen føler seg ikke tilstrekkelig ivaretatt av myndighetene, og frykter at miljøskadene vil utvikle seg i et betydelig raskere tempo enn omverdenens respons.

- Vi vet hva som må gjøres, det har vi visst lenge. Vi trenger ikke flere utredninger, vi trenger handling. Kanskje er det allerede for sent, sier Swan.

Besiktiget øya fra Air Force One

Da president Barack Obama besøkte Alaska i fjor høst, fløy Air Force One over Kivalina slik at presidenten skulle få se de lille inuittsamfunnet som har blitt et symbol på hva klimaendringene i nord kan føre til. En klynge med hus, de fleste uten innlagt vann, skole, postkontor og en flystripe, på en øy uten veiforbindelse, en øy som blir mindre og mindre for hver gang høststormene vasker over den. Beskyttelsesmuren som ble bygd i 2008 greier ikke lenger å holde de store bølgene unna. 

This is Kivalina Island, an Arctic town that's already receding into the ocean because of rising sea levels. For many Alaskans, it’s no longer a question of if they have to relocate – but when. There aren’t many other places in America that have to deal with questions of relocation right now. But there will be. What’s happening here is America’s wake-up call. -bo

Et bilde publisert av The White House (@whitehouse) torsdag 03. Sep.. 2015 PDT

- Det som skjer på Kivalina er en vekker for oss alle, sa president Obama i en tale i Kotzebue, Kivalinas nærmeste naboby, en halvtimes flytur unna. Han minnet om at miljøendringene i nord etter hvert vil ramme mange andre steder, også i resten av USA.

Obama har engasjert seg sterkt i klimapolitikken, ikke minst i nordområdene, og har i budsjettforslaget for 2016 lagt inn 400 millioner dollar til flytting av utsatte kystsamfunn i Alaska. Hvorvidt dette vil overleve budsjettulvene i Kongressen er imidlertid et åpent spørsmål. Og om det mot formodning skulle bli bevilget en slik sum, er det langt fra nok til å bistå alle som trenger hjelp.

30 andre kystsamfunn i fare

For Kivalina er ikke alene. Over 30 kystsamfunn i Alaska er i en liknende situasjon, og kostnadene ved å flytte befolkningen er enorme. Bare for Kivalina antas prislappen å bli minst 100 millioner dollar, og kanskje det firedobbelte. I et USA der republikanerne de siste årene har slipt sparekniven til det ekstreme og Alaska sliter med rekordunderskudd på budsjettene, har det ikke vært appetitt for slike utgifter verken i Washington eller Juneau.

Les også: Alaska’s Uncontained Failure: Layoffs, Deficit, and an Uncertain Future

Det er imidlertid ikke bare myndighetene Kivalinas innbyggere har forsøkt å mobilisere i sine bestrebelser for å skape nye muligheter for lokalsamfunnet.

Øyboerne fikk fornyet oppmerksomhet i 2008, da de saksøkte en rekke olje- og gass-selskaper for å ha forårsaket klimaendringer med sin virksomhet, og dermed ødelagt levekårene for Kivalina. Beboerne krevde at selskapene skulle betale 400 millioner dollar for flytting av befolkningen.

Saken gikk til helt til USAs høyesterett, som avviste saken i 2013. Det var en enorm skuffelse, forteller Colleen Swan:

- Oljeselskapene visste hva de gjorde. De visste hvilke skader de påførte miljøet på åttitallet, sier hun.

Christine Shearer, som har skrevet boken «Kivalina: A Climate Change Story» understreker at øyboerne er i en svært vanskelig situasjon:

- Det er mange måter å få hjelp på etter at en katastrofe har skjedd. Men apparatet er ikke på plass for å avverge en katastrofe man vet vil komme, sier hun.

Steile fronter 

High North News har vært i kontakt med senator Lisa Murkowski, en av Alaskas to senatorer og en forkjemper for interesser i nord. Fra hennes kontor understrekes det at hun er svært bekymret for Kivalinas befolkning, og at hun har lagt fram lovforslag som vil kunne skaffe midler til et såkalt «Tribal Resilience Fund» som kan støtte flytting. Hun og andre republikanere har imidlertid vært skeptiske til president Obamas løsningsforslag.

Colleen Swan tror ikke Kivalina kan reddes av politikere og byråkrater.

- Folket her vet hva som må gjøres. Men regler og reguleringer gjør det vanskelig for oss. Det er ikke bra når avgjørelsene tas langt borte, i Washington eller Juneau, sier hun.

Swan er imidlertid klar på at myndighetene har et ansvar, ikke minst fordi det var Washington som i sin tid bestemte at den tidligere nomadiske befolkningen måtte være bofast på Kivalina på grunn av skolegang for barna.

Føderale myndigheter har lagt fram forslag til hvor Kivalina-beboerne bør flytte, men har blitt møtt med sterke protester fra innbyggerne selv som mener det nye området er utrygt.

Ingen vei ut

I tillegg støter lokalbefolkningen på føderale bestemmelser som ikke er forenlige med den spesielle situasjonen de står overfor. Et eksempel: Det ble omsider enighet om at skolen skulle flyttes til et tryggere sted noen kilometer innlands. Byggeplanene er klare, men der finnes ingen vei som man kan bruke i byggearbeidet. Heller ikke er det noen vei ut av Kivalina som kan brukes til å evakuere befolkningen i nødsfall. For i regelverket står det at man ikke kan bruke offentlige midler til å bygge veier dit det ikke bor folk – men folk kan ikke flytte før de har en vei slik at de kommer seg dit.

Colleen Swan må avslutte telefonsamtalen for å ta seg av ett av sine ti barnebarn, en pratsom femåring som kommer hjem fra skolen og vil ha bestemors oppmerksomhet. Hun har liten tro på at han og de andre barnebarna vil kunne videreføre Iñupiat-samfunnet og forfedrenes tradisjoner.

- De bestemmelsene som tas nå i dag vil avgjøre hvordan samfunnet vårt vil bli for dem. Men vi har ikke makt til å bestemme. Alt er uforutsigbart nå, sier hun.

At barnebarna neppe har noen fremtid på Kivalina, er imidlertid alle enige om. For når femåringen blir voksen, er barndomshjemmet trolig under vann.