Kronikk: Hva betyr Trump for klimaet?

Dette er et debattinnlegg skrevet av en ekstern bidragsyter. Teksten gir uttrykk for skribentens holdninger.

Lite tro på internasjonalt samarbeid og på at klimaendringene er menneskeskapte er en utfordrende kombinasjon. Sist Trump var president, trakk han USA ut av Paris-avtalen.

Nå frykter mange at det samme kan skje igjen. Smitteeffekten til verdenssamfunnet kan bli vel så alvorlig som de direkte konsekvensene av at en stor utslippsnasjon senker ambisjonene. 

La oss spole tilbake til 2014. Presidentene Obama og Xi forente krefter for å bekjempe klimaendringene. Ett år senere kom gjennombruddet i Paris. Da verdens to største utslippsnasjonene gikk sammen, ble det mer ubekvemt for klimasinkene som satt på gjerdet.

Smitteeffekten var positiv. Motsatt effekt kan inntreffe hvis USA nå melder seg ut av Parisavtalen. Stater med lave klimaambisjoner slipper i større grad det skarpe lyset fra omgivelsene. Omdømmet får kanskje en ripe i lakken, men ingen kollisjonsskade.

Selv om Paris-avtalen og FNs klimapanel er mest kjent, består internasjonalt klimasamarbeid av mye mer. I regi av FN foregår kontinuerlige klimaforhandlinger som topper seg ved de årlige klimatoppmøtene (COP-ene).

198 land har ratifisert United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC) hvor blant annet de nasjonale måltallene for utslippsreduksjoner rapporteres. Skulle verdens nest største utslippsland forlate dette samarbeidet, vil det merkes.

Hvis vi vender blikket mot USA og Arktis, er bildet noe mer uklart. At vilkårene for miljø- og klimainnsats i USA får vanskeligere kår er allikevel neppe en dristig spådom. «Drill, baby, drill» kan få fotfeste i Alaska.

Det er verdt å merke seg at en slik linje vil ha bred støtte blant innbyggerne i Alaska. I denne delstaten er økonomien tett koblet til konjunkturene i oljeindustrien.

Investeringer for utvikling av grønn teknologi vil sannsynligvis svekkes. Konsekvensen blir at næringslivet dreies tilbake mot det tradisjonelle. Det betyr mer kull, olje og gass på bekostning av fornybar energi og andre teknologier for bærekraftige samfunn.

Et nedtrekk i FoU-innsatsen, spesielt på miljø- og klimaområdet, vil prege utviklingen på universitetene og i forvaltningen. 

Under forrige Trump-periode, ble enkelte institusjonsledere ansatt med oppgave å bygge ned egen virksomhet. Dette gjaldt blant annet Environmental Protection Agency, det amerikanske motsvaret til Miljødirektoratet.

I andre Trump-periode kan USAs klimainnsats reduseres enda raskere, fordi Trump brukte sin første periode på å svekke kompetansemiljø og administrasjonen på dette feltet.

Samtidig forlot landets fremste vitenskapsfolk Office of Science and Technology Policy, et mektig rådgivende organ direkte underlagt presidenten.

På sett og vis ble de grunnleggende innsatsområdene som USA har bygget sin storhet på – forskning, utvikling og teknologi – satt under press.

Hvor effektivt endringer i nasjonal klimapolitikk kan gjennomføres har også endret seg det siste døgnet. Republikanerne har nå fått flertall i Senatet og ligger godt an til å få flertall i Representantenes hus.

Når partiene har hvert sitt kammer, vanskeliggjøres implementering av politikk – vi husker godt problemene president Obama hadde med innføringen av helsereformen ObamaCare. Vinner republikanerne begge kamrene ligger veien fra beslutninger til implementering åpen. 

Et svært ubehagelig spørsmål i dag – sett med arktiske briller – er hva som skjer med samarbeidet i Arktisk råd? Etter ekskluderingen av Russland i 2022 har rådet, under norsk lederskap, reetablert aktivitet og beholdt sin posisjon som det viktigste organet for arktiske spørsmål.

Et svekket amerikansk engasjement vil sette Arktisk råd på nye prøver.