Gruvedrift i Arktis – Erfaringer fra Russland, Grønland og Norge

- Lokale perspektiver på gruvedrift er veldig avhengig av historiske og kulturelle relasjoner til gruvedrift, sier Berit Skorstad, professor ved Nord Universitet i Bodø.

- Vi finner noen steder i Arktis der folk er stolte av å være et gruvesamfunn, og andre steder finner vi andre som ser gruvedrift som en kontrast til sin kulturarv, sier Skorstad til High North News. Sammen med Brigt Dale og Ingrid Bay-Larsen har hun redigert boka ‘The Will to Drill – Mining in Arctic Communities’.

Hva er de ulike oppfatningene omkring gruvedrift i arktiske land?

Brigt Dale: Våre funn viser at oppfatningene varierer over ulike geografiske områder, men også basert på historie, på lokalsamfunn og regioners nåværende eksistens, og med framtidsutsiktene. Man må dog legge til at alle arktiske land har en positiv holdning til gruvetiltak som en del av sine nordområde- eller arktiske strategier, men ikke alle lokalsamfunn har det. Et av kapitlene i boka viser hvordan det institusjonelle rammeverket både på Grønland, i Russland og i Norge forsøker å sikre at mineralsektoren kan spille en nøkkelrolle i de respektive regionene.

Samtidig kan man koble disse likhetene med betydelige forskjeller, særlig på grunn av gruvehistorikk og den geopolitiske situasjonen. Mens russisk gruvedrift på Kola-halvøya har dype røtter i moderne historie, er gruvedrift på Grønland først og fremst knyttet til potensialet for økonomisk uavhengighet fra Danmark og til å være en kilde til inntekt og et grunnlag for jobbskaping og utvikling.

I Norge har man i dag potensiell gruvedrift i noen lokalsamfunn i distriktene på den ene side, og etablerte gruvesamfunn som Kirkenes og Mo i Rana på den andre siden. Dette gir et sammensatt totalbilde hvor gruvedriftens innflytelse på lokal, regional og nasjonal eksistens varierer sterkt.

Ingrid Bay-Larsen: Forskjellene vises også når det kommer til den offentlige oppfatningen. Hvordan offentligheten i Russland, på Grønland og i Norge oppfatter de miljømessige og sosiale risikoene, så vel som mulighetene for økonomisk og sosial utvikling, varierer veldig. For eksempel virker det tydelig at den sosiale aksepten for gruvedrift, og gjennom det aksept for forurensning, er større i russiske samfunn enn i Norge. Samtidig varierer denne aksepten over tid hos dem som har en interesse i saken. Tilfellet Sulitjelma (Nordland) viser hvordan miljøhensyn blir grundig diskutert nå når det er snakk om å gjenåpne gruver, i motsetning til tidligere tiders debatter, som skjedde før miljøhensyn kom på den politiske agendaen.

I hvilke arktiske land har man mest gruvedrift?

Blant de tre landene og områdene vi har sett på; Russland, Grønland og Norge, er det ikke overraskende Russland som er det landet med størst inntekt fra gruvedrift.

Ingrid: Samtidig åpner det grønne skiftet-diskusjonen i Norge for en ny æra med industriutvikling på land, og det kan bety økt engasjement for gruvedrift.

Kan noen land betegnes som mer ‘gruvevennlige’ enn andre?

Brigt: Alle de tre tilfellene vi har analysert er vennlig innstilt overfor gruvedrift, om enn fra et ovenfra-og-ned-perspektiv. Det betyr at nasjonal politikk og strategier har til mål å skape incentiver som har til formål at gruveindustrien skal blomstre. Samtidig er det forskjeller i hvordan disse strategiene til syvende og sist bereder grunnen for gruvedrift, særlig siden lokale og regionale myndigheter har varierende beslutningsmyndighet.

Berit: Det betyr ikke at alle stedene vil forbli gruvevennlige. Grønland er for eksempel positivt innstilt til gruvedrift på et nasjonalt nivå, men det skjer ikke helt uten protester. Da det grønlandske parlamentet, i 2013, stemte for å heve et moratorium på gruvedrift etter radioaktive mineraler,( inkludert uran og sjeldne jordmineraler med uran som bestanddel), som har eksistert gjennom flere tiår, og åpnet for utenlandske investorer og ny gruvedrift, ble dette møtt med offentlige protester og demonstrasjoner i Nuuk.

Ingrid: Gruvedriftens legitimitet avhenger av tidligere erfaringer og hvordan gruvedriften har vært en kritisk kraft som har virket for sosial og økonomisk utvikling i lokalsamfunnene. Samtidig virker det åpenbart at miljøhensyn og hensynet til urbefolkning de siste tiårene har skapt rom for en bredere diskurs om bærekraftig gruvedrift – i alle landene. Men denne diskursen er ikke den samme overalt.

I Russland handler miljøbevissthet først og fremst om forurensning av luft og vann, og om opplegg for å rydde opp etter at aktiviteter som gruvedrift har funnet sted. I Norge har bevaring av landskap og ivaretakelse av samiske  interesser og rettigheter, inkludert beiteland, vært høyt på den politiske agendaen. Dette er hensyn som ikke får like mye oppmerksomhet i Russland, for eksempel.

Kan du gi noen eksempler på hvordan gruvedrift i Arktis har påvirket folk og miljø?

Brigt: Gruvedriftens innflytelse er flersidig og komplisert. I små lokalsamfunn kan den føre til jobb og inntekter i sektor for naturressurser. Men dette kommer parallelt med å være avhengig av prisvariasjoner og store internasjonale selskapers strategier, og det øker sårbarheten for små lokalsamfunn.

Det er åpenbart at gruvedrift har en negativ effekt på miljøet. Men den konkrete avveiningen av hva som trues, og hvor alvorlig det er i forhold til de økonomiske fordelene som kommer av gruvedriften, varierer svært fra sted til sted og situasjon til situasjon. I Kautokeino betydde den potensielle trusselen mot reindrifta og tilgangen til andre naturressurser for selvberging for lokalbefolkninga at kommunestyret bestemte seg for å ikke gå videre med planene om å gjenåpne en gullgruve. I Kvalsund er det heftig diskusjon om lagring av avgangsmasser fra gruver på fjordbunnen. Miljøgrupper, politikere og forskere har store problemer med å enes om et ståsted i forhold til et mulig negativt potensial for slike aktiviteter. På Grønland har det vært mye lokal bekymring omkring planene for å gjenåpne ei urangruve, særlig med tanke på mulige utslipp og tilhørende effekt på miljøet, matproduksjonen og lokalbefolkningen.

Hvordan blir debatten om ‘bærekraftig gruvedrift’ presentert i de landene og områdene som analyseres i boka?

Berit: Vår analyse viser at ‘bærekraftig gruvedrift’ tolkes forskjellig nasjonalt og i lokalsamfunn, i tråd med vagheten i det uttrykket. Det kan forstås som økonomisk vekst, beskyttelse av miljøet eller demokratisk deltakelse, avhengig av hvilke interesser og verdikonstellasjoner som er involvert. Mens gruvedriften og delvis regjeringer ser det som et grunnlag for en industriell utvikling som fører til inntekter, jobber og velferd, ser andre gruvedrift som ikke-bærbart fordi det handler om å grave opp ikke-fornybare ressurser.

Miljøgrupper og grupper innenfor primærnæringene (fiskeri, jordbruk og beite) er opptatt av de miljømessige konsekvensene av gruvedrift. Et nøkkeltema her er industriens legitimitet, som henger sammen med resultater, prosedyrer og kultur. Spørsmålene vi stiller handler om hva gruveindustrien kan gi til lokalsamfunn, hvor mye innflytelse lokalsamfunn har i beslutninger som gjelder gruvedriften, og hvor velkjent gruvedrift er for disse samfunnene eller ikke.

Ingrid: For en oljeavhengig økonomi som den norske er det kritisk for utvinningsindustrien å presentere seg som løsningen for et fremtidig lav-karbon-samfunn, eller for framtida etter oljen. Industrien forsøker med andre ord å være en drivkraft for å løse et av de mest diskuterte globale problemene i dag: klimaendringene.

Metaller og mineraler er nøkkelkomponenter i elektriske kjøretøy og utviklingen av miljøvennlig teknologi for å øke det grønne skiftet. Samtidig kan man forvente store innvendinger mot økende investeringer, infrastruktur og installasjoner for landbasert utvinningsindustri. Mange nordmenn er ikke vant til at store industrielle anlegg befinner seg nært deres lokalsamfunn. Vi forventer at dette dilemmaet vil bli svært viktig for den fremtidige legitimiteten for gruveindustrien i Norge.

Tror du at gruvedrift er en næring som har en levedyktig fremtid i arktiske land?

Berit: Den moderne verden er avhengig av mineraler fra gruvedrifta. Arktiske land og lokalsamfunn kan skaffe seg inntekter fra disse ressursene så lenge prisene er høye nok. Vi har sett at råvareprisen er viktigere enn noe annet for å utvikle ny gruvevirksomhet, viktigere enn miljøhensyn og truslene den representerer mot tradisjonelle levemåter.

Imidlertid er det siste hensynet viktig for industriens legitimitet. Regjeringer og gruveindustrien selv forsøker å øke industriens legitimitet gjennom å være mer lydhøre overfor miljømessige, demokratiske og kulturelle hensyn. Å skape jobber (heller enn å fly inn mannskaper i turnus), å vise større sosialt ansvar og å finne bedre miljømessige løsninger kan gjøre gruvedrifta mer bærekraftig.

Brigt: Utvinningsindustrier, inkludert gruvedrift, er en utfordring for arktiske samfunn og måten vi tenker bærekraft på. For noen vil lokalsamfunnets levedyktighet være avhengig av å fortsette med gruvedriften eller etablering av ny gruvedrit. For andre oppfattes en fremtidig gruvedrift som en trussel. I en tid hvor vi motvillig forbereder oss på en verden der energibehovet dekkes av fornybare ressurser, blir mineraler en viktig ingrediens.

Derfor er det viktig å ha fokus på skala, på hvert enkelt sted og på oppfatningen av tid. Det er også viktig å innse at det alltid vil være ulike forståelser av bærekraft, og at det å kombinere disse godt kan vise seg å være en vei fremover mot en fremtid hvor naturressurser blir brukt på bærekraftig vis.

Brigt Dale er seniorforsker ved Nordlandforskning og tilhører forskningsgruppen for Miljø og Samfunn. Ingrid Bay-Larsen er forskningsdirektør ved Nordlandsforskning og leder forskningsgruppen for Miljø og Samfunn. Berit Skorstad er professor i sosiologi ved Nord Universitet i Bodø og leder forskningsgruppen for miljø, Arktis og internasjonale studier ved Samfunnsvitenskapelig fakultet. Sammen har de redigert boka ‘The Will to Drill – Mining in Arctic Communities’, som er publisert av Springer i 2017.