Frykter at Barentshavet fylles med søppel

Forsker Geir Wing Gabrielsen har sett med egne øyne, at plastsøpla både øker og dreper fugler og dyr.

– Fortsetter vi som vi gjør i dag vil det utvikle seg et hav med søppel også i Barentshavet, sier seniorforskeren ved Norsk polarinstitutt.

Siden slutten av 70-tallet har Gabrielsen forsket på sjøfugl, sett hva de spiser og hvordan de tilpasser seg for å leve. Doktorgraden tok han på fuglenes tilpasninger i Arktis og deres energiomsetning.

– I 1989 gjorde vi en undersøkelse av mageinnholdet til 40 havhester og fant et par små plastbiter i magen til tre av dem. I 2013 gjorde vi en tilsvarende studie. Da var det tre havhester som ikke hadde plast i magen, og det var ikke bare et par biter, men hundrevis av plastbiter, forteller forskeren.

Undersøkelsene var vekkere og urovekkende; noe var i ferd med å skje. På tross av at Arktis ligger langt fra store industriområder og utslippskilder, viser det seg at havplast er et omfattende og økende problem.

– Det er millioner av dyr som dør av plastforurensning. En ting er at de går seg fast i garn og nøter, en annen ting er at de spiser det. Magen fylles opp og de klarer ikke å fordøye. Til slutt dør de av sult, forteller forskeren.

Må få oversikt 

"Great Pacific Garbage Patch" er et eksempel på en gigantisk søppeldynge i havet – så enorm i utstrekning at det er vanskelig å fatte. Den består av uendelige mengder plastflasker, fiskegarn, plastleker, fotballer og hva man måtte tenke seg av plastsøppel.

– Det finnes fem påviste flytende søppeldynger av plast i verdenshavene. 80 prosent av innholdet i disse enorme flakene med plastsøppel kommer fra landbasert aktivitet, og bare en femtedel fra skip og annen marin virksomhet. Det er motsatt av hva man ser på Svalbard, der 80 prosent av forsøplingen er fiskeri- og skipsrelatert. Likevel frykter vi nå at den sjette virvelstrømmen av søppel skal ende opp i Barentshavet – at en stor flytende søppeldynge utvikler seg her oppe, sier Gabrielsen.

Funnene taler for seg. Søppel og skrot fra sør i Europa flyter med strømmene og nordover. Mikroplasten forurenser fra pol til pol og det er funnet plast i polisen, faktisk en høyere konsentrasjon enn i sjøvannet rundt.

– Vi behøver virkelig å finne ut mer om dette. Vi må ha oversikt over omfanget og vi må identifisere hvor plasten kommer fra, sier Gabrielsen.

Engasjement

Under årets Arctic Frontiers fikk plasten stor oppmerksomhet når forvaltningen av de arktiske havområdene var tema. Målet var å skape økt dialog mellom beslutningstakere, forvaltningen og forskningsmiljøet på tematikken plast i Arktis.

– Det har blitt et stort tema, og forskningen vår «Plastic in the European Arctic» fikk mye oppmerksomhet under konferansen, sier seniorforskeren.

Han er bekymret for utviklingen. Plastforurensningen koster verdenssamfunnet minst 70 milliarder kroner hvert eneste år. I 2014 ble det ifølge Gabrielsen produsert 311 megatonn plast i verden, og i 2050 vill produksjonen øke til over 1100 megatonn.

– Man har anslått at 15 prosent av plasten ligger på strender, og 15 prosent i sjøen, mens 70 prosent av plasten ligger på havbunnen. Nå regner vi med at 90 prosent av plasten ligger på havbunnen. Det vi ser med det blotte øyet er bare toppen av isfjellet. Problemet er hvordan vi skal håndtere plasten, sier Gabrielsen.

I den ferske rapporten "Plastic in the European Arctic", ført i pennen av Gabrielsen og forskerkollega Ingeborg Hallanger, vises det til det store behovet for å fylle kunnskapshull knyttet til plast i det arktiske miljøet og i arktiske arter.

– Plasten er en trussel for fiskeri, dyr og naturmiljøet. Det finnes per i dag ingen undersøkelser som sier at plasten påvirker menneskers helse. Her trengs det derfor mer forskning. Vi trenger å vite om miljøgiftene som finnes i plast overføres til kjøttet i dyrene vi spiser, sier forskeren.

Norge i front – men ikke nok

At plast ble et stort tema under årets Arctic Frontiers, mener forskeren viser at myndighetene i Norge tar plastproblematikken på alvor. Han mener nøkkelen til å redusere plastproblemet er internasjonalt samarbeid.

– Norske myndigheter har innsett problemet, de bevilger penger til opprydding, men vi behøver midler til forskning. Jeg har sett økende oppmerksomhet, at Norge bidrar og blir hørt i internasjonale sammenhenger som gjennom FNs miljøprogram hvor det besluttes tiltak og legges handlingsplaner. Problemet er hvordan man håndterer selve plasten, særlig i Asia, sier Gabrielsen.

For mens den vestlige verden har relativt gode systemer og rutiner for å ta vare og resirkulere plast, er det nærmest ikke-eksisterende i størsteparten av Asia.

– Bare fra 2009 til 2016 økte antallet arter med plast i magen fra 130 til 800 arter. La oss trekke en parallell. Hva om det var vi som hadde hatt magen full av plast?