Emografisk inkompetanse

Distriktsminister med digitaliseringsansvar Linda Helleland og utenriksminister Ine Søreide stilte opp på pub i Tromsø under Arctic Frontiers tirsdag denne uka, for å snakke løst og lødig om demografi og bygdas fremtid i Arktis. Statsministeren følger opp med en pre-nordområdemelding i dag i High North News. 

Vi basker og baler her oppe langs iskanten, og leter etter definisjoner. Hvem vi var, er og hvor vi skal. Konferanse etter konferanse fastslår at det går bra med oss i Nord, men likevel trenger vi forsikringer sørfra hva fremtiden angår. Tromsø er altså en umulig by å få seg en øl i, nært når som helst på året, uten å dumpe borti bedre betalte bedrevitere enn meg. Men jeg kjenner på meg at den virkelige ståa ikke blir tatt tak i. Selve grunnen til at distriktet flytter til byen og at bygda opplever en brain drain. Ord og ord om tall er en ting, men hva med de ordløse temaene, de temaene vi ikke er trent til å sette ord på?

Isskrapens natt-arbeid utenfor hotellet i Tromsø gir meg et uventet rom til å leke med ordet «demografi». Altså befolkningslære. Befolkningslære? Avfolkningslære er jo det vi må inn i, og ordleken ender også da relativt raskt med ordet emografi. Og jeg googler, for det er for godt til å være sant at jeg skal sitte her midt i skrapens bråk en januar-natt med et nyord. 

Neida, ordet er ikke mitt, men det interessante er at ikke en eneste artikkel finnes på norsk. I hvert fall ikke på min digitale plattform. Med de rette emograf-kursene, kan vi lese på dansk kvakksalversk, blir du «ekspert til at manøvrere i menneskelige tilstande», og «gis redskaper til å styrke din følelsesmessig intelligens». Du store min tid. Dette må noen flere se, for det er jo spot on, uansett hvor kleint det føles. 

Alta,Tromsø og Bodø vokser. Kunnskapsbedriftene holdes som viktige grunner til dette.  

Iskanten er viktig for Norges oljefremtid kan vi lese. Enn om dette også gjelder indre forhold, tenker jeg. 

Hvordan hjelpe oss selv? Jeg har virkelig ikke peiling, annet enn at jeg ser at verbale dult som dette skribleriet nytter. Og så ser jeg at kunst og kultur er fantastiske virkemiddel for å finne sin indre iskant. Hent frem oljen, og se kvinnen og kjærligheten komme. Og kvinne, gjør det samme, for om ikke dere treffer hverandre går alt til helvete. Tør å estetisere, tør å pynte, tør å anti-effektivisere. Tør å drømme. Tør å leve akkurat det livet DU vil i Nord. 

I mitt forrige oppkok påsto jeg vi i nord var ressurs-ignorante.

Her kommer oppfølgings-påstanden: vi er emografisk uvillige, eller i beste fall uvitende til å ta det store oppgjøret. Vi er menneskeressurs- ignorante. Vi er skeptiske til alt som er nytt, det ligger i ryggmargen vår. Den emografiske avlesningen er idiotisk vanskelig i all den tid at de som bør intervjues, ikke klarer å sette ord på hvordan de egentlig har det.  Problemet jeg kjenner på er altså ikke avlesbart, men kun en følelse. 

Et tragisk tall er dog avlesbart: selvmord. Nordland ligger høyt på tabellene. Men før selvmordet ligger det noen ordløse fenomen skjult som depresjon. Som alkoholisme, som pillemisbruk. 

Forsker, spør når folk hadde hudkontakt sist, spør når de følte seg sett, spør om de forstår forskjellen på å ha noe å leve for, og å leve av. 

Selv bor jeg en periode borte fra Nord for å dra nytte av parallelle arbeidsøkter. Jeg næres av hvem som helst som jobber på samme nivå, jeg må som kunstner jobbe alene, men tæres av ensomheten.

Vi er 10 prosent av landets befolkning nord for polarsirkelen, men vi står for verdiskaping langt ut over det. Region- og rikspolitikere kan bestemme så mye de vil, men det hjelper ikke med slagord og kjerneverdier om ikke de kommer innenfra. 

Mine folk flytter fra bygda for å få et lettere liv, gjennom lavere kostnader. Men de flytter ikke til Bodø når fergeprisene er skrudd opp til det ødeleggende, de flytter til Trondheim. Og de flytter ikke fra Tana til Alta når de savner kjærligheten, nei, de drar til Oslo, slett og rett.

I går delte jeg scene med et finsk mannskor av ropende menn. Klem en kollega, prøv å sett ord på tilstanden din, rop gjerne sammen. Eller syng. Gå analogt. Men hold dere i distriktet, hold ut. For byen er egentlig misunnelig på det livet dere lever, helt sant.