Dialogenes territorium: Det eksepsjonelle nord

Ottawa, Canada: Et steinkast unna hotellet jeg bor på, ble det for 22 år siden skrevet arktisk historie. Da ledet inuitten Mary Simon forhandlingene som ledet fram til det som i dag heter Arktisk Råd. Ottawa-erklæringen, som den blir kalt, skulle legge grunnlaget for et framtidig samarbeid i Arktis.

Åtte stater fant hverandre i et arktisk fellesskap. Et av Mary Simons viktigste bidrag var å involvere de arktiske urfolkene i samarbeidet.

Overlever det meste

Det er med andre ord ikke bare de arktiske landene Canada, Danmark, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA som er permanente medlemmer av Arktisk Råd.

Også seks urfolksorganisasjoner har sete i rådet, deriblant Sametinget.

Torsdag møtte jeg den drøyt 70 år gamle, men fortsatt like aktive og innflytelsesrike Mary Simon, her i Ottawa. Intervjuet med henne vil bli publisert senere.

Historien som ble skrevet i Ottawa i 1996, er verdt å minne om i ei tid hvor internasjonalt samarbeid framstår som både komplisert og faretruende.

Om en drøy måned, 6. og 7. mai, møtes utenriksministrene fra de arktiske landene på nytt. Denne gangen i Rovaniemi i Finland. Ministermøtet varsler avslutningen på Finlands to år lange lederskap, og stafettpinnen overlates de to neste årene til Island.

Deretter er det Russlands tur.

Ikke alltid knirkefritt

Det har ikke alltid vært et knirkefritt arktisk samarbeide. Ikke minst holdt Canada på å sparke beina under rådet tilbake i 2015. Da Canada skulle overleve stafettpinnen til USA, be møtet lagt til Iqaluit i Nunavat nord i Canada, en plass det knapt nok var mulig for andre enn ministrene å komme seg til, eller finne plass til overnatting om det skulle finnes et ledig flysete. For pressen var det nærmest umulig å få delta. Canada var i dyp konflikt med Russland, og alt ble satt inn på å forbigå den ellers så formelle, og normalt festfylte, begivenheten i stillhet.

Canadas formannsskapsperiode fra 2013 til 2015 er ikke en gang nevnt på Arktisk Råd sine hjemmesider, uten at jeg skal spekulere for mye i det. Her står det bare at USA overtok i 2015, ikke fra hvem.

Men så er det noe seiglivet ved dette nordlige samarbeidet, selv om svært mange andre internasjonale avtaler og organisasjoner kneler for tida.

Nytt toppmøte i nord

I neste uke demonstreres dette på nytt. Et av høydepunktene under konferansen High North Dialogue i Bodø er et møte mellom ambassadørene fra de arktiske statene. Den amerikanske ambassadøren til Norge skal sitte skulder med sin russiske kollega, omkranset av ambassadørene fra Finland, Canada og Sverige. I tillegg deltar EUs ambassadør, som for alle praktiske formål har observatørstatus i Arktis Råd, og statssekretær Audun Halvorsen fra det norske utenriksdepartementet.

Det er altså fortsatt mulig å samle øst og vest til konstruktive samtaler. Ikke bare det. Samtalene skjer i full offentlighet, uten noen føringer fra de involverte partene. Det kan jeg garantere. Jeg skal selv lede debatten.

Hadde dette skjedd lenger sør i Norge, i regi av en av de tenketankene som har klippekort i nasjonale nyheter, ville det med all sannsynlighet vakt berettiget oppsikt.

Men fordi det skjer i nord, er jeg ikke sikker på det. På samme måte som jeg heller ikke er sikker på om det hadde vært mulig å få til et slikt toppmøte andre steder enn i nord.

Dialogenes territorium.