Det er lengre til Finnmark enn til Amerika
Norges forsvarssjef general Eirik Kristoffersen, moderator Siri Lill Mannes, Sveriges forsvarssjef general Micael Bydén og Finlands viseforsvarssjef generalløytnant Vesa Virtanen under en paneldebatt på Kirkeneskonferansen 2023. (Foto: Arne O. Holm)
Kommentar: I nesten ni timer kjempet det lille Dash-8 flyet seg gjennom nordnorske vinterstormer. Tre av timene gikk med til å flytte seg fra flyets parkeringsplass til ei bensinpumpe et par ti-talls meter unna. Det hadde tatt meg kortere tid å fly fra Oslo til New York.
Billigere ville det også ha vært.
Men jeg skulle ikke til New York. Jeg skulle til en liten by helt øst i Norge bokstavelig talt på grensa til Russland. Kirkenes ligger på samme lengdegrad som Ukrainas hovedstad Kyiv, men mye lenger nord. En flytur fra Kirkenes til Kyiv ville ført meg øst for både Moskva og St. Petersburg. Jeg hadde flydd over et land herjet av en despot med blodtørst.
Tyngden av Europa
Men jeg skulle ikke til Kyiv.
Jeg skulle til Kirkenes og Kirkeneskonferansen.
I to døgn skulle jeg kjenne på en konferanse som tok opp i seg tyngden av et Europa under et voldsomt sikkerhetspolitisk press. Et Europa i blodig krig med Russland, et Europa på desperat jakt etter energi, et Europa som et stadig mer ensomt demokratisk prosjekt.
Jeg sa farvel til en russisk ambassadør.
Kirkenes, en by med mindre enn 10.000 innbyggere, som ifølge nasjonale myndigheter er førstelinja i en militær konfrontasjon med et Russland, som fører sin krig på samme lengdegrad noen mil lenger sør.
En by som har fått innvilget et ønske de aldri hadde om gratis barnehager, i håp om at noen småbarnsfamilier velger grensebyen mot den krigerske naboen som et trygt sted å la de håpefulle vokse opp.
Insisterte på sin berettigelse
Men Kirkeneskonferansen som møteplass insisterte på sin berettigelse som dialogforum, og kunne også i år hale i land en seier for de som fortsatt tror og håper at Øst-Finnmark kan overvinne både krig og statistiske dommedagsprofetier.
Det er mitt privilegium som journalist.
På scenen sto et spenn mellom nordiske forsvarssjefer i uniform, næringslivledere med en nærmest trassaktig tro på det de holder på med. Lokale politikere som krever svar fra svevende jetsettere fra den nasjonale, politiske garde. Kunstnere som gjennom årtier har produsert grensesprengende forestillinger og har tenkt å fortsette med akkurat det. Arbeidsplasser som leter etter folk. Gründere som tørster etter politiske beslutninger.
Privilegium
Det er mitt privilegium som journalist, hvis journalistikk handler om noe annet enn å speile en hovedstads bilde av sitt nasjonale territorium, å få delta på slike møteplasser.
I dag skinte sola, og det lille flyet som spant seg rundt på ei flystripe øst i Norge for noen dager siden, er igjen i rute. Det burde være et mål også for nasjonale myndigheter når verden til neste år igjen møtes i en liten by helt øst i Norge.
